Hva dro i gang denne teksten?
 

Åh, det er en lang historie. Som delvis er behandlet i selve teksten. Jeg har tenkt på å lage en teatertekst og forestilling av dette materialet i nærmere tretten år – helt siden jeg så en godt voksen mann vrenge ut av seg sitt livs tragedie på et medlemsmøte i “Foreningen 2 Foreldre”. Jeg var selv uenig med min eks om samvær med barn på den tida, så opplevelsen tra� meg hardt, både emosjonelt og politisk. Siden har jeg forsøkt å få prosjektet til å materialisere seg. Det kom nesten til premiere i fjor høst på Riksteatret, som en mer dramatisk skuespillermonolog. Men det viste seg at denne fortellingen var for personlig til å fremføres av noen andre.
 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
 

Teksten kan kanskje virke litt banal og formløs på papiret, mens i scenerommet bekles den jo av min person og framføring og forhåpentligvis – liv. Da oppfører det muntlig prega språket seg selvfølgelig også annerledes. Og jeg som menneske er bokstavelig talt mer tilstede, også når jeg forteller om andre mennesker. Jeg gjenskaper på scenen de oppdagelsene og erkjennelsene jeg har gjort i alle forberedelsene til teksten, enten det dreier seg om levd liv eller research. Det føles som at det lykkes når jeg kan engasjere meg i teksten på en kroppslig og intuitiv måte, uten å forvanske den.
 

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes du av/går du i forhandling med i arbeidet ditt?

Jeg hadde neppe jobbet på denne måten hvis jeg ikke hadde sett Stundar av verklighet med Jan Jönsson, om å sette opp Beckett i fengsler. Han holdt meg fanget i 6-7 timer. Ellers må jeg nevne filmregissøren Mike Leigh, som bygger opp karakterer basert på virkelige mennesker, og Moisés Kaufmann i The Tectonic Theatre Company, som jobber intervjubasert, og er mest kjent for stykket Jeg er min egen kone. Det litt spesielle er at jeg også er inspirert av skuespillere og fortellere jeg selv har jobbet med i lignende prosjekter: Thomas Bye (0+0=4), Morten Joachim (Fire begravelser og ett bryllup) og Ole Christian Gullvåg (Rotsekk/Helt hekta) er de mest kjente. Jeg går også forhandling med publikum, ved at jeg tester ut monologen for publikum så ofte som jeg kan. Ikke minst har dramaturgen Solrun Toft Iversen helt mye av sin fremkallingsvæske over teksten.