BERGENDRAMATIKKFESTIVAL

TRE SPØRSMÅL TIL

ELLISIV LINDKVIST

Aktuell med

Oh, Kulturmannnen

Bergen Dramatikkfestival

27. aug 2020, kl 21:00

Hva dro i gang denne teksten?

Feminisme og tenkning rundt kjønn har fulgt meg gjennom hele forfatterskapet, også i essay og petiter. Oh, Kulturmannen er den mest eksplisitte feministiske skjønnlitterære teksten jeg har skrevet. Teksten har mye humor, men rommer samtidig et stort sinne og en fortvilelse. Teksten vokste nok ut av min egen frustrasjon, samtidig er den skrevet med mye overskudd.

Kulturmannen som begrep ble lansert i Sverige. Ebba Witt-Brattström kom i 2016 med boka Kulturmannen och andra texter. Debatten om kulturmannen gikk høyt i Sverige og en kvinnelig skribent sa at vi må slutte å ligge med kulturmannen. Da tenkte jeg: hvem skal vi ligge med da? Eller for å utdype: I Oh, Kulturmannen dreier det seg ikke bare om seksuell trakassering, men også om intellektuell trakassering, som usynliggjøring og latterliggjøring. Kulturmannen er en mann med makt, en intellektuell mann av betydning i kulturfeltet og selvsagt da ofte tiltrekkende for kulturkvinnene. Teksten min handler om dette paradokset som kvinner sliter med: De ser at mannen er nedlatende og arrogant, at han heier på andre menn og er med på usynliggjøre kvinner, samtidig tiltrekkes de av ham. Man vil inn dit hvor han er, man vil bli antatt av ham, skrive for tidsskriftet hans, bli satt opp på teatret hans. Noen ganger vil man til og med ligge med ham. Og så: skammen og selvforakten over å kjenne det slik, å ville det så mye.

Kvinner vil bli sett på samme måte som Kulturmannen blir sett. Man vil være intellektuelt likestilt. Man vil ta del i det universelle. Å bli utsatt for seksuell fornedrelse og intellektuell fornedrelse er to sider av samme mekanisme, samme kultur. En kultur som fortsatt favoriserer menn og gjør kvinnen til den andre. Kan kvinner og menn bli likestilt seksuelt om de ikke er det intellektuelt? For er det ikke slik at hvis du ikke anerkjenner din sidekvinne, din kollega som intellektuelt på høyde med deg – det vil si som en like god forfatter, skribent, journalist eller skuespiller – så har du allerede redusert henne til en kropp, og da vil hun først og fremst forbli det. Du søkte en kvinne og fant en hjerne, du er besviken.

 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?

 

Noen av mine tidligere scenetekster er tydelig skrevet for scenerommet og vil da bli lest som dramatikk eller skuespill. Denne teksten er skrevet uten å tenke verken prosa eller dramatikk; den er en slags plastisk hybrid. Det er en feministisk og maktkritisk tekst som utforsker forholdet mellom kjønnene, det handler om hierarkier, særlig i kulturfeltet. Oh, Kulturmannen beveger seg i grenselandet mellom prosa, poesi, manifest og pamflett. Som åpen og plastisk tekst er den et godt utgangspunkt for en scenetekst. Regissør og skuespiller kan legge vekt på ulike aspekter, vektlegge det poetiske eller det humoristiske. Det kan overspilles eller nedtones. Jeg kan bli frustrert om noen ikke ser humoren i det jeg skriver, men nesten alltid oppstår det noe nytt når en tekst møter teatret. Jeg gleder meg til å se Oh, Kulturmannen på scenen og er spent på å se hva som skjer i scenerommet og i møtet med publikum. Teater skjer her og nå, teatret er flyktig, du må være tilstede for å ta del i det. Men når det treffer, når magien oppstår; da finnes det ikke noe sterkere enn teater.

 

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?

Kunstneriske uttrykk er i en særstilling når det gjelder å skrive om aktuelle hendelser: det jeg sier i Oh, Kulturmannen kan jeg ikke skrive i en kronikk. Dette er en tekst som går dit det brenner akkurat nå, det er viktig at også kunsten forholder seg til det politiske. Å jobbe med kunst handler ofte om å vise fram nyansene og ambivalensen. Oh, Kulturmannen hviler på mye jeg har lest, jeg har referanser og nikk til mange forfattere – både menn og kvinner. Et eget rom av Virginia Wolf, Det annet kjønn av Simone de Beauvoir og forfatterskapet til Toril Moi utgjør en grunnmur for denne teksten. Toril Moi er en skarp tenker rundt kjønn og feminisme i dag, hun har ryddet og avklart mye i min egen tenkning rundt dette. Da jeg skrev denne teksten leste jeg også Det er alt av Marguerite Duras og Det är natten av Karolina Ramqvist som jeg ble inspirert av. Jeg kjenner meg igjen i sinnet og satiren til Valerie Solanas, Virginie Despentes og Elfriede Jelinek. I Norge har Kate Pendrys forestillinger truffet meg, hun har problematisert kjønn på en intelligent måte med karakteren Johnnie Johnson.

Et kjent norsk dikt jeg har gått i dialog med er Kjell Heggelunds Toleranse. Strekker toleransen han beskriver alltid til? Kan man stole på at dette vil skje? Det var fristende å vri på det diktet i Oh, Kulturmannen.

Dine guder er ikke mine guder

Din sannhet er ikke min sannhet Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi Også dine guder er bokført

Også din sannhet vil bli regnet med

Så du skal ikke fortvile

 

(Toleranse av Kjell Heggelund)

Cornerstone lys blå-grønnn.png