top of page
ROSA_LILLA BDF liggende.png

25. - 28. AUGUST 2022

TRE SPØRSMÅL TIL HANNE RAMSDAL

Aktuell med
24. ETASJE
Bergen Dramatikkfestival

27. aug 2022, kl 14:00

Ramsdal-Hanne.jpg

Hva dro i gang denne teksten?
Sinne. Og brannen i Grenfell Tower i London i 2017 som førte til at over 70 mennesker mistet livet. Jeg var i London like etter brannen og synet av det utbrente tårnet vi passerte på motorveien i en taxi, brant seg, bokstavelig talt, fast i meg. Jeg begynte å lese meg opp og har fulgt saken i flere år, og så etter hvert at det eneste demokratiske ved denne brannen er brannen selv, som ikke gjør forskjell på mennesker dyr eller gjenstander. Et sinne mot systemet og manglende strukturer vokste i meg. En dag kom det brått og intenst ut i denne sceneteksten om følgefeil, fritt etter brannen i 2017. Det er visst sånn jeg jobber når jeg blir sint. 

 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Jeg har foreløpig bare jobbet med teksten på papiret. Teksten bæres av en ung jente/fortelleren,  som flankeres av et mangfold av stemmer; en nyhetsoppleser, politikere, brannvesenet, beboere i blokka og pårørende, med flere. Jeg er spent på hvordan det fungerer på scenen med så mange stemmer og personer. Om det blir kaotisk på en uoversiktlig måte, eller om det gjenspeiler det kaotiske ved situasjonen. 

 

På Bergen Dramatikkfestival blir det et verksted med fire skuespillere og en verkstedsvisning. Skuespillerne må alternere i rollene. Dette blir mitt første møte med teksten i et scenerom. Jeg ser for meg at den kan fungere som en stedsspesifikk tekst med lyden på øret, og som lyddrama. Og jeg håper at teksten i scenerommet kan gjenspeile mangfoldet i Grenfell Tower. 


Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
Jeg jobber dokumentarisk, men scenetekstene mine baserer seg fritt etter faktiske hendelser. Jeg ser etter hvert et mønster i arbeidene mine; jeg er opptatt av mørke komplekse hendelser i samtiden. Av ansvar og ansvarsfraskrivelse og marginaliserte stemmer. Av Assange-saken og fedre som ikke får se barna sine så mye som de ønsker etter samlivsbrudd. Jeg er påvirket av Svetlana Aleksijevitsj sine stemmeromaner og hennes metode med å intervjue og skrive fram enkeltmenneskets perspektiv i en krig eller en hendelse, som Tsjernobyl. 

 

Jeg trekkes mot hendelser som kobler enkeltmennesket og samfunnet. Som en drukningsulykke på Tøyenbadet i 2014, da ungdom hoppet over gjerdet etter stengetid og Oslo Kommune reagerte med å høyne vaktholdet i stedet for å åpne bassenget så ungdom, og spesielt innvandrerungdom kunne fått gratis svømmetrening. Eller dødsbrannen i Grenfell Tower som avslører stygge systemfeil. Da jeg leste om brannen, slo det meg at de som virkelig tar ansvar er enkeltmenneskene, mens systemet ofte bortforklarer og vrir seg unna ansvar. Da jeg jobbet med teksten så jeg Pål Sletaune og Sara Johnsen sin TV-serie 22.juli. Jeg klippet ut legen sitt utsagn og har limt det inn som et sitat på starten av teksten: «Det er menneskelig å gjøre feil. Det er derfor strukturene er så viktige». 

 

Jeg finner ofte passasjer i andres arbeider, underveis i min egen arbeidsprosess, og disse tar jeg inn i mine egne tekster og de blir som en slags følgesnor, eller oppsummerer essensen, eller fanger en undertone i det jeg jobber mot. Mens jeg de siste dagene har jobbet med å redigere tekstutdraget fra 24. etasje til denne antologien, leser jeg Grønlandsutraen av Fredrik Høyer. Den fine energien og tonen i monologen hans smitter over, og jeg får lyst til å skrive om hele teksten min til en monolog, og kanskje prøver jeg det etter verkstedet i Bergen, for jeg har ikke tid nå, men jeg fester meg ved denne setningen i monologen hans: «Sånn er hele samfunnet, ass, sier kompisen min i en røykring.» Og jeg ser så tydelig for meg kompisen med røykringen, og plutselig blir en fyr i dokøen i starten av min egen tekst om brannen i Grenfell Tower, mer delaktig. Jeg rapper røykringen til Fredrik og skriver dette:

Når jeg er på vei hjemover til venninna til broren min 
den natten 
blir han fyren fra dokøen på baren 
med oss.
Han blåser røykringer,
men når han ser røyken som velter ut av tårnet
noen kvartaler unna, 
blir han stående og gape, 
og jeg må dulte i ham så han ikke brenner seg
på gloen som går helt inn til filteret
mellom fingrene hans,
og vi drar til ham i stedet,
for det er liksom ikke noe annet å gjøre enn å 
lukke vinduene og 
se på nyhetene og
drikke og danse og drikke og danse,
og ingen røyker noe mer den natten.

 

bottom of page