ROSA_LILLA BDF liggende.png

TRE SPØRSMÅL TIL IBRAHIM FAZLIC

Aktuell med
JEG SKULLE BARE INNOM BUTIKKEN OG HANDLE TIL MIDDAG 
Bergen Dramatikkfestival

25. aug 2022, kl 18:30

Ibrahim.jpg

25. - 28. AUGUST 2022

Hva dro i gang denne teksten?
Den feilplasserte negative oppmerksomheten rundt motdemonstranter som kastet stein mot provokatør-rasistene i SIAN – det gjorde meg rasende. Det opplevdes som om diskusjonene og debattinnleggene med «jeg-rister-skuffet-på-hodet-over-ungdommen-nå-til-dags» befant seg i et slags vakuum. Som om vi har glemt det uhyggelige ekkoet som følger slike bevegelser. Jeg skulle jo skrive om noe annet. Rasister får nok oppmerksomhet – ikke faen om jeg skulle gi dem mer gjennom mitt arbeid. I alle fall ikke rasister som fungerer på et så banalt nivå som SIAN. Men jeg klarte ikke å legge det i fra meg. Hele tiden mens jeg holdt på med teksten jeg egentlig skulle skrive spant diskusjonene i hodet på meg. Så jeg begynte på denne teksten i stedet: og jeg stappet den full av henvisninger og sidesprang. Jeg ville mette den. Jeg ville hamre det inn. 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Dette er jeg usikker på i og med at jeg fortsatt ikke har opplevd at denne teksten har møtt et publikum. Da jeg skrev den ønsket jeg at jeg-et i teksten i utgangspunktet skulle være på et så hverdagslig ærend som overhodet mulig. Alle må ha mat – så da fikk jeg-et dra til butikken for å handle inn til middag. Når man leser den håper jeg at man klarer å plassere seg selv inn i teksten – at man kan bli jeg-personen. I scenerommet vil man få teksten tolket og fremført av en utøver og dermed plasseres jeg-personen utenfor publikum. Man observerer et annet menneske som forteller noe – i stedet for å bli dette mennesket.

Kanskje det blir nødvendig å be publikum lukke øynene.  Slukke lyset for å la utøverstemmen og teksten virvle opp indre bilder. At man som publikummer selv blir transformert. For meg handler det aldri først og fremst om karakterene – deres psykologi eller  handlingsmønstre. Dette er alltid sekundært. Derimot benyttes alle virkemidlene, alle utøververktøyene for, på en eller annen måte, å bevege publikum. Å lokke dem inn. Å omslutte dem. En skuespillers viktigste egenskap er empati – jeg er interessert i å la denne egenskapen vokse, la den omslutte scenerommet – fylle situasjonen med empati og gjøre publikum til en konkret del av det fiksjonelle universet jeg foreslår. Å gjøre publikum til den viktigste delen av verket. Å gjøre publikum til selve verket.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
Alt jeg gjør handler om live-situasjonen med publikum. Mennesker som møtes – både fiksjonelle (karakterer – personaer) og ekte mennesker (publikum) befinner seg i samme rom samtidig. Det er dette som er teatersituasjonen og det er denne situasjonen jeg dyrker i mitt arbeid. 

Dersom det oppstår feil er jeg opptatt av å ta det inn i scenesituasjonen med publikum. Da vil jeg at det skal dyrkes. Slik vil jeg understreke overfor publikum at alt som skjer påvirker situasjonen de befinner seg i sammen med karakterene. De er ikke kun observatører – de blir også observert. 


Kanskje skaper det en utrygghet i scenerommene jeg foreslår for mitt publikum, men en usikker person lytter godt og jeg opplever også at det resonnerer sterkere i deres emosjonelle liv og faktisk oppfordrer til medskapelse og dyrking av live-situasjonen vi sammen befinner oss i. Så jeg vil si at jeg leker med en slags sosial anspenthet hos mitt publikum. Teaterrommet er et trygt rom å frykte.