ROSA_LILLA BDF liggende.png

25. - 28. AUGUST 2022

TRE SPØRSMÅL TIL KRISTOFER GRØNSKAG

Aktuell med
DISTANSE 
Bergen Dramatikkfestival

28. aug 2022, kl 13:00

IMG_5999.jpg

Hva dro i gang denne teksten?
Denne teksten har vært mange andre tekster før den ble til DISTANSE. Men det var først da jeg fant den formmessige koblingen til innholdet, at teksten begynte å feste seg i meg. Ideen om en sentral hendelse, med mennesker som står, bevisst og ubevisst, i ringvirkningene fra denne hendelsen, var det som muliggjorde at jeg ferdigstilte teksten.

 

Som alltid arbeider jeg ut fra noen antagelser og bilder, og stoler på disse. Denne gangen var det bildet av en isbil som kjører for raskt ned en handlegate, samt bildet av en by sett ovenfra. Ut fra disse to bildene opplevde jeg at jeg kunne gå inn i de menneskelige møtene som har i seg alle de små og store tingene som kobler disse to bildene sammen. Sakte men sikkert dukker det opp små lysglimt i mørket, lysglimt av steder, ord og setninger som hører hjemme i dette universet. Deretter pusler jeg bitene sammen og ser hva slags hele dette utgjør.

 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Jeg har alltid syntes det har vært vanskelig å forholde meg aktivt til en tekst på papiret etter at jeg går inn i et scenerom eller en prøvesituasjon. Det er som om det romlige, det kroppslige og de reelle møtene gjør at teksten blir noe annet. Ikke det at teksten blir irrelevant eller mister verdi, den blir bare noe annet. Før en prøvesituasjon så kan jeg fordype meg i en tekst i det uendelige, gå inn og ut av den, lese om og om igjen, den er, for meg, det sentrale. Men når teksten møter teatrets andre elementer, så er det for meg som om den (heldigvis) mister det hierarkiske kravet den har kun som tekst. I møtet med alle de andre elementene så er det som om den blir roligere for meg. Alltid der om man behøver den, men ikke alene ansvarlig for å skape det som skal skje foran oss. Når det er sagt, så er det alltid tre ting jeg håper på: Jeg håper alltid at noe uventet skal oppstå. Jeg håper alltid på en opplevelse av at alle vi i teaterrommet skal føle oss sammen om noe, og føle oss sammen med dem på scenen. Jeg håper alltid at man skal føle seg en eller annen versjon av underholdt.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
De siste årene har konsepter som apati, avstand og gjennomsiktighet vært sentrale i skrivingen. Jeg søker å skrive noen klare situasjoner eller bilder, hvor menneskene (på papiret) kan oppleves nærmest stillestående eller observerende. Som om de står i noe, uten helt å vite hva de skal gjøre med det. For mitt indre øye ser alltid personene i stykket rett på meg. De ser litt spørrende ut. Litt apatiske, uten å være deprimerte. Og når de sier ordene de sier, så er det ofte som om de selv ikke helt vet hva som kommer ut av munnen før det er der. Som om nesten alt uttales med et spørsmålstegn. På den andre siden er det også plass til at de helt og fullt går inn for å si noe totalt. At de sier noe fra bunnen av seg som er helt oppriktig og ektefølt. Og at de opplever følelser som er totalt sanne. Men denne nærheten kommer ofte ikke før man har vært gjennom distansen. Min store inspirasjon i dette er Roy Andersson. Hans personer ser ofte i kamera på samme måte som jeg opplever at mine personer ser på meg.

 

Det gjennomsiktige eller transparente er et mangetydig begrep. Spesielt når ordene eksisterer utenfor scenerommet. Men det handler om muligheten til å kunne vise alt samtidig. Det håndverksmessige finnes samtidig som det emosjonelle. Skuespilleren finnes alltid samtidig som rollen. Ironien og distansen finnes alltid samtidig med det nære og oppriktige. Og alt er kvalitativt på lik linje, og dermed mulige opplevelser og innganger til både tekst og det som måtte oppstå i scenerommet.