ROSA_LILLA BDF liggende.png

25. - 28. AUGUST 2022

TRE SPØRSMÅL TIL LINDA GATHU

Aktuell med
SUKKER
Bergen Dramatikkfestival

25. aug 2022, kl 20:00

Linda_Gathu_72_dpi.jpeg

Hva dro i gang denne teksten?
Teksten begynte som en del av master-prosjektet mitt på KHiO i 2021.
Jeg hadde lyst å utforske usynlig historie i Norge og var inspirert av Patricio Guzmáns dokumentarfilm Nostalgia for the Light. Filmen følger noen astronomer i Atacama ørkenen som studerer universet på leting etter kosmisk sannhet. Parallelt følger den en gruppe kvinner som graver i ørkenen på leting etter slektninger som forsvant på 1970 og 80 tallet da stedet var en fangeleir under Pinochet-regime. I filmen sier en av astronomene at mennesker er laget av små partikler som har reist rundt i universet i billioner av år. Jeg ble interessert i ideen om fortid og nåtid som noe som kan sameksistere på et sted eller i en kropp og hadde lyst til å undersøke afrodiaspora i Norge med dette som utgangspunkt.

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Teksten “skrives” jo på mange måter på nytt i møte med aktører og rom. Men i dette tilfellet kom egentlig scenerommet før teksten. Prosjektet startet opprinnelig som en installasjon. Jeg har stort sett vekslet mellom å jobbe med tekst og konsept/scenografi i rom. Og siden jeg har valgt å jobbe stedspesifikt så har teksten egentlig vært i en slags dialog med rommet helt siden starten.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
Dette er en hybrid tekst som enkelte steder legger seg tett opp mot satire og andre steder er et slags historisk drama som forholder seg litt uhøytidelig til sjangeren. Jeg liker å leke med sjanger og jeg har forsøkt å skrive situasjoner samtidig som jeg tenker konseptuelt. Mens jeg arbeidet med prosjektet var jeg inspirert av alt fra afrofuturisme, astronomi, Tina M. Campt, Jordan Peele, Bell Hooks, Donna Haraway og Wangechi Mutu. Blant dramatikere har Caryl Churchill og Adrienne Kennedy vært viktige for meg. Og så må jeg nevne Yacoub Cissé, som har arbeidet lenge med å dokumentere afrodiaspora i Norge.