BERGENDRAMATIKKFESTIVAL

CECILIE LØVEID OM SEMMELWEIS.MATERIALE

Aktuell med

SEMMELWEIS.MATERIALE

Bergen Dramatikkfestival

30. aug 2020, kl 13:00

I august i fjor fikk jeg et oppdrag. Jeg fikk en oppgave som jeg ikke klarte å si nei til, selv om jeg burde, selv om jeg hadde to store arbeider i kok som for lengst hadde gått over breddene av tidsbruk.
 

Det ene arbeidet er et stykke som er biografisk i utgangspunktet, og hvor jeg strever med å finne ut av balansen mellom dramaturgien, min egen måte å gjøre det på, og de biografiske opplysningene som hoper seg opp til et enormt monster. Det andre er dikt, og disse diktene vil bli oppfølger til en av mine viktigste diktbøker. Presset øker dag for dag!
 

Jeg har tidligere skrevet om blant annet Wittgenstein, Hildegard Von Bingen, Vidkun og Maria Quisling, Cille Gad, en tekst som inkluderte både Holberg og Dorothea Engelbrechtsdatter, og som ble spilt som danseforestilling as well as teater. Jeg visste noe om hva Bjørneboe bakset med, da han forlot et prosjekt med å skrive et stykke om Hellige Olav, til fordel for Semmelweis og den borgerlige revolusjonen midt på 1800-tallet.
 

Oppdraget jeg fikk, var å skrive om Jens Bjørneboes bøker og andre arbeider, valgfritt tema. Det sang gjennom meg et navn fra min egen ungdom, da jeg leste Bjørneboes Om teater, hans artikler var omtrent det eneste man kunne få tak i om “moderne” teater.

Sent på 60-tallet var det store brytninger i teateret, og teaterteksten, i Norge vel å merke, var selvfølgelig etter amerikansk- Ibsen-tappning. Det var dette som var gode skuespill. Intet annet! Dramaturgene rev seg i håret over alt det rare forfatterne kom med. Og forfatterne sluttet en etter en med å skrive for teatret.
 

Nå ville jeg komme nærmere Bs eget arbeid. Jeg ville undersøke et stykke Jens Bjørneboe skrev rundt 1968. Altså Semmelweis, hvor han nettopp må ha gravet i arkiver og bygget en karakterfigur på legende og fakta, noe jeg selv er vant til å bakse med og har gjort alt for mye.
 

Jeg husket at stykket handlet om Fødselslegen S, jeg hadde ikke sett det oppført, men jeg må ha fått med meg anmeldelser og annen presse. I 1969 var jeg atten år og så bare teater på Den Nationale Scene. Eller i Fjernsynsteatret! Jeg tenkte, der jeg satt vinteren 2019/20, at det var en ideell oppgave for meg. Jeg skaffet meg stykket og hjelpelitteratur, som forord til stykkene, som brev Bjørneboe skrev til Allan Edwall som han forsøkte å friste til å spille Semmelweis.
 

Semmelweis var bare 27 år da han ble doktor S. Han hadde kvinner mellom fingrene døgnet rundt. Fødende, dødende og døde kvinner i anatomiteatret. På toppen av det hele skulle han som lege passe på at de prostituerte var friske, for sedelighetspolitiet, for å beskytte mannfolkene og deres borgerlige familier i Wien. Der tok han, i følge den dristige Bjørneboe, imot kjærlighet på sine klientvisitter. Jeg leste og leste, og hele friskfyrtonen mann til mann i brevene, forsikringene om at S. var et realt mannfolk (hvorfor skulle han ikke være det?) i brevene. Han både drakk og horet, tenk!!
 

Alt jeg kom over gjorde meg helt bedrøvet. Ikke på sedelighetens vegne, hva kan overraske der, men på tenkningens. Jeg måtte gjøre opprør mot Bjørneboe, i stedet for å vise og minne leser på hvilken flott tenker og dramatiker vi hadde i Bjørneboe. Det gjorde vondt, og jeg følte meg for første gang både blå og rødstrømpete og svikete samtidig. Min datter minnet meg på at et av de første stedene jeg hadde publisert tekst, var i SIRENE på 70-tallet. “Mamma, hvorfor er du så overrasket?” Ja, jeg var virkelig fortvilet berørt over de mulighetene Bjørneboe ikke hadde sett i stoffet sitt, ikke hadde forstått, ihvertfall tilsynelatende ville han ofret kvinnene på seksualitetens alter... og forsøkte ut forskjellige vendinger. Jeg leste etterordet til Uten en tråd, Bjørneboes pornografiske roman.

Det etterordet er det verste jeg har lest av Bjørneboe, i betydningen at han avslører seg som en ufullstendig tenker, fordi det finnes verre porno enn hans, og den blir sublimt og infamt detaljert beskrevet i et brev/tale til dommerne. Men dette ble for mye for essayet, jeg strøk, for jeg oppdaget det passer bedre i teatret! Min maskin hadde begynt å arbeide i retning teatergulvet. Samtidig var jeg mer og mer forelsket i Bjørneboe, hans utseende, persona! Han er spennende!
 

Da vokste det først en lyst til å bearbeide teaterstykket Semmelweis, deretter en lyst til å skrive en tekst som gjerne for meg kunne kalles scenetekst. Og det vokste en ulyst i å gjøre det på den 'vanlige måten'. Hvis jeg skal starte med Semmelweis sitt liv og levnet og grave meg ned i Wienerske fødeklinikker og bordellers arkiver. Det vil ta resten av mitt liv.
 

Jeg fikk på den tiden også tak i Anne Carsons tekst Norma Jeane Baker of Troy en versjon av Euripides' Helen, som jeg leste og bunket opp på haugen av Anne Carsons sine “grief-dramas”. Og jeg kikket inn på nettet og fant at denne teksten hadde vært oppført som opera! i New York. Stykket har en intelligent blanding av fun og facts og nye vendinger på gresk drama, som Anne Carson jo er ekspert på, og nyoversetter på mer eller mindre fantasifull måte. Men nydelig er det.
 

Der ble jeg skikkelig inspirert til å se på min egen tekst, som formet seg som et essay, men som og hadde innslag av spillescener. Kan vi ikke spille denne teksten da? tenkte jeg. Det er her temperaturen er høy! Det er altså ikke meningen at en eventuell forestilling skal prøve å skjule at den er essayistisk. Tvert imot. Det er selve poenget at den er det, at den handler om bestrebelsen å få skrevet Om Bjørneboe/Semmelweis. Og spørsmålet er: kan dette funke da? Jeg, dramatikeren C. Løveid er altså med i stykket, som en rollefigur, spilt av en 'spiller'.
 

Arbeidet med VÅR ÆRE/VÅR MAKT lå og sluret i meg som minne om et reelt teaterarbeid jeg var med på. Tore Vagn Lid og jeg hadde så klart en lang rekke samtaler hvor vi snakket og viste hverandre funn fra arkivene rundt Nordahl Grieg. Og stykket ble en slags tredeling; det var Griegs Vor ære og vor Magt (dansketiden var ikke over dengang, i 1935), det var historien om første verdenskrig, sett fra alle Bergens samfunnslag, og det var nyskreven tekst og det var bearbeiding av Griegs skuespill. Grieg døde midt under andre verdenskrig, og vår dramaturgi ble kongruent med både bomebeflyets navigasjonskurve, Griegs liv og tiden det tar å spille Vår ære og vår makt. Publikum var fascinert, underholdt og hadde fått en historietime uten at de merket det.
 

Denne erfaringen har frigjort meg til å arbeide dristigere. Jeg sitter her og er fremdeles sylteagurk i den teaterteksten som jeg begynte på før VÅR ÆRE/VÅR MAKT-arbeidet. Det forteller meg at ensomhet er ikke alltid en dyd når man jobber med teater. Men også at det ikke går an å skrive teater uten teater. Men at man må gjøre det noen ganger. Paradoksalt må man være ensom for å være seg selv, altså være original i teateret. Dette har gått som en rød tråd gjennom livet mitt, og jeg finner ikke helt svaret. Det hadde vært enkelt hvis jeg bare ikke hadde vært så bevisst på hvor inspirerende det er å samarbeide. Jeg husker ikke lenger hvor mange premierer jeg har hatt, på stort og smått. Jeg har et helt tydelig kjærlighet/hat forhold til institusjonen. Men så lenge jeg har substansielle ideer, vil jeg fortsette å komme med teatertekst, det ser sånn ut!
 

CL
Gamle Bergen, onsdag 13. mai 2020

Cornerstone lys blå-grønnn.png