ROSA_LILLA BDF liggende.png

25. - 28. AUGUST 2022

TRE SPØRSMÅL TIL MARITEA DÆHLIN

Aktuell med
I GUESS YOU HAVEA LOT OF QUESTIONS
Bergen Dramatikkfestival

25. og 26. aug 2022, kl 22:30

1ff277ce-f53e-4b24-9d60-ffe8e063035a.jpg

Hva dro i gang denne teksten? 
Jeg fikk en invitasjon fra OCA til å lage et bidrag til utstillingen Actions of art and solidarity på Kunstnernes hus våren 2021. De så nok for seg et mye mindre bidrag, men prosjektet vokste, og endte med å også involvere Black Box teater og flere samarbeidspartnere. Det hele startet med tanker rundt ordet “solidaritet” – farget av det å både se på viktigheten av ekte solidaritet, samt det problematiske ved solidaritetsarbeid fra Nord til Sør, fra oven til nedentil, stille spørsmål ved om solidaritetsarbeid i det hele tatt kan utføres uten å opprettholde hierarkier. Hvor kommer trangen til å hjelpe dem som er langt vekk fra en selv? Er det ikke en fantastisk og viktig trang, å ville se lenger enn seg selv og sin egen virkelighet? Å anerkjenne sine egne privilegier? Samtidig er det en veldig problematisk trang, som jeg har sett på nært hold ved å vokse opp et sted i Mexico som er fullt av frivillige organisasjoner, inkludert mange utenlandske prosjekter som kommer med frivillige som vil hjelpe “de lokale”. Jeg har så mange ganger sett hvordan “de lokale” opplever dette som svært problematisk, som når det for eksempel kommer grupper som vil påtvinge en feminisme som føles fremmed, som ikke er basert på lytting, men på å være den som sitter på et svar som kan “redde” den andre, ganske lik en misjonær. Kanskje er den som trenger å reddes og den som kan reddes nettopp helt motsatt av hvordan regnestykket ofte blir sett på (denne refleksjonen er også tilstede i tekstene til både Sigrun og Yásnaya). Samtidig  har jeg også sett viktigheten av at denne hjelpen og støtten kommer utenfra, samt hvordan det utenfra kan bli del av det lokale (noen av oss forblir alltid begge deler).  Alt dette sier jeg som en som er oppvokst med en norsk mor som viet deler av sitt liv til aktivistisk arbeid i land langt vekk fra sitt fødeland, som satte sitt liv i risiko og som aldri søkte noen oppmerksomhet rundt det. Jeg har en enorm respekt for det hun gjorde, så jeg ville snakke med noen jeg har en slik respekt for, kanskje det litt ubevisst var en mulighet til å snakke med moren min om det og, da hun ikke er fysisk med oss lenger. Så jeg snakket med Sigrun Slapgard, som har viet mye av sitt liv til å kaste lys over viktige sosiale og politiske problemstillinger bl.a. i Mellom-Amerika. Hun har arbeidet for mennesker langt vekk fra sitt fødeland, på en real måte, uten å sette seg selv over, men som en ekte alliert, også når det har kunnet sette henne selv og egne barn i risikable situasjoner. Så ville jeg også snakke med Yásnaya Elena A. Gil, som jeg også har en sterk beundring for, hver gang jeg snakker med henne setter det  dype spor, hun er en person med så mye kunnskap og som er anerkjent internasjonalt for det, hun utfordrer bl.a. selve ideen rundt hva det vil si å være urfolk, ideen om å skulle være “stolt” og fronter viktigheten av språklig mangfold. Yásnaya setter mye av det jeg tror jeg har svar på i nytt perspektiv, og forflytter virkelighetsforståelsen i nye retninger. 

 

Jeg var fra starten av bevisst på at det var en stor fallgruve i prosjektet, jeg ville ha tilgang på deres kunnskap, og det ønsket kunne så lett ende med å kategorisere dem på en snever måte, som jeg selv stritter i mot hver gang det gjøres mot meg. Det kunne bli en situasjon hvor Yásnaya og Sigrun ble lest som formidlere på vegne av hver sin kategori, og ut i fra denne skulle definere “hva er solidaritet og solidaritetsarbeid”, for å gi oss alle et enkelt  svar.  Jeg skjønte tidlig at det var viktig at mitt bidrag til publikum ikke bare kunne være å servere dem Yásnaya og Sigruns tekster i sin helhet. De skrev en tekst hver etter samtalene våre. Tekstene ble så oversatt og lest inn av dem. Dette ble materialet jeg jobbet med, ingen andre lyder ble lagt til, de ble komponert på en måte hvor jeg prøvde å lytte meg langt inn i materialet, uten å gjøre tekstene i sin helhet enkelt tilgjengelig for lytteren. Heller var det situasjonen i seg selv, å ha disse to menneskenes stemmer og kunnskap rundt en, men ikke få eie dem, ikke eie ordene, ikke eie setningene. Først langt ut på natten eller morgenkvisten kan tekstene i sin helhet lyttes til (på spansk, ajuujk, norsk og engelsk), så om man er våken til da hører man dem ikke med den våkne rasjonelle hjernen, og om man sover, har man hørt det fra drømmene sine, og det må man akseptere, eller som noen sa til meg i etterkant, kan man føle på en frustrasjon over å ikke ha fått med seg hele teksten, og det er også helt greit. Du sov, tekstene og stemmene var der, de var ikke abstrahert, de var ikke utilgjengelige, men du sov. Og søvnen er jo også et sted å være, et sted å lytte, et av de få rommene som er igjen som en totalt frigjørelse fra det rasjonelle, i hvertfall for oss som ikke har mange ritualer i hverdagen.


Teksten i I guess you have a lot of questions. A bedtime story er åtte timer lang, i mange lag, den finnes ikke skriftlig, den er basert på to tekster av Sigrun og Yásnaya som de har lest inn på fire språk. Jeg hadde ikke en klar plan, men brukte måneder på å lytte og teste ut. Hadde jeg hatt erfaring med å å klippe lyd og jobbe med lengre lydarbeider før, hadde jeg aldri gått i gang med  prosjektet, men jeg er glad for min naivitet. Jeg er også takknemlig for at det ble ferdigstilt til å vises under den strengeste nedstengingen av Oslo som var under Covid-pandemien, da alle arrangementer var ulovlige. Dette ble hele tiden en motivasjon til å tenke nytt, hvordan kan prosjektet ikke la seg kneble, men heller bli bedre av alle restriksjonene? Og det fikk vi til, faktisk helt lovlig. Dermed gikk prosjektet fra å være en hel natt hvor jeg skulle lese tekster for en sovende gruppe mennesker på Kunstnernes Hus, til å bli en natt for en publikummer av gangen, alene på et hotell, og ende med en felles, men ensom frokost med en caps med en setning som krampaktig prøver å holde seg fast til solidariteten, både som en ekte gave, med respekt for ordet, viktigheten av det og ironien som omkranser det.

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Den finnes ikke på papiret, da det er et auditivt arbeide. Mye scenetekst trives bedre på papir enn i rommet. Dette arbeidet var aldri tenkt som en scenetekst, men som et aktivt arbeide med lytting og umuligheten rundt det, noe som kunne leve som teater og billedkunst, uten at det var selvmotsigende. I de fleste arbeidene mine er det slik jeg har tenkt på teksten, som noe som er en helt naturlig del av arbeidet, ikke som en uavhengig tekst. Likevel er  jeg også interessert i å utforske det skriftlige scenetekst-formatet og fremover gå mer i den retningen i noen prosjekter, hvor jeg vil omfavne den skriftlige teksten, enda jeg stusser over at så mye scenetekst er så skriftlig, når teateret er en muntlig form. 

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
Man blir vel påvirket av alt man har rundt seg og i seg. Jeg er glad i å snakke, lese og lære. Rent praktisk har jeg likt å bruke mye google translate, tankestrømmer, det spontane, det gjennomtenkte, det muntlige, det skriftlige, Oulipo diagrammer (matematiske formler for å skape tekst, hvor man mister kontrollen på utfallet), det å være i studio og prøve så godt jeg kan, uten for mange føringer, prøve, feile, lytte, slette, prøve igjen, lytte, slette, prøve, prøve på toppen av det jeg allerede har prøvd osv. Å dyrke flere og flere gode samarbeidspartnere, kollegaer jeg kan sparre med, tvile med, samtale med, lære av, inspirere hverandre, og sånn der i det uendelige, være i prosesser. Uten disse samarbeidspartnere (både de som er med i prosjektet og andre jeg har hatt samtaler med underveis) hadde ikke prosjektet blitt det det ble.