BERGENDRAMATIKKFESTIVAL

TRE SPØRSMÅL TIL

NELLY WINTERHALDER

Aktuell med

Storsenter

Bergen Dramatikkfestival

29. aug 2020, kl 20:00

Hva dro i gang denne teksten?
 

Jeg har jobbet med Storsenter i flere runder mellom 2013 og 2020. Den dras i gang igjen og igjen. For jeg undres.
Jeg undres over økonomisk vekst som målestokk for menneskehetens utvikling.

Jeg spør meg selv om sykdom er den eneste gyldige unnskyldningen for ikke-produktivitet.
Jeg er nysgjerrig på hvordan forbruk tipper over i misbruk.
Jeg er interessert i om vi trenger religion og hva vi bruker som religionserstatning.

Jeg undres over trenden til konstant selvoptimalisering. Jeg er nysgjerrig på hvorfor døden er et tabu.
Jeg opplever en mangel på nærhet og medmenneskelighet. Jeg lurer på hvor politisk det private er.
 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
 

Generelt sett møter sceneteksten på papiret leseren og dennes tolkning alene. I en fremføring tolkes sceneteksten av flere kunstnere. Ord fra papiret blir kanskje til blendende lys, replikker ropes eller hviskes fra høyt oppe under taket eller med gullsandaler på føttene. Sceneteksten inngår i et kunstverk med mange andre virkemidler idet den møter tilskueren. Overgangen fra papir til scenerom pirrer meg – derfor skriver jeg dramatikk. Storsenter er skrevet til et teaterrom med sceneanvisninger for hva som skal skje i publikumsrommet og hva som skal skje på scenen, så rommet spiller en rolle i teksten. Og det finnes en karakter som heter Tilskueren. På papiret har Tilskueren ingen replikker, derfor tror jeg det er lettere å glemme karakteren mens man leser. Men i en framføring vil Tilskueren være der hele tiden: Tilskueren ser på. Denne teksten tematiserer blikket. Hvem, hvor mange ser på hva og hvorfor? Hvordan påvirker blikket handlingen? Det stilles spørsmål om karakterenes – også Tilskuerens – aktivitet og passivitet.

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes du av/går du i forhandling med i arbeidet ditt?


I Storsenter finnes det innslag av både surrealisme og kammerspill. Dessuten går jeg i forhandling med det fortsatt mest brukte teaterrommet: Publikum sitter i den ene halvdelen og ser på scenen i den andre halvdelen. Kontrakten mellom scenekunstnerne og publikum går som regel ut på at noen spiller og andre ser på. ”To act”, å handle – heter det skuespillerne gjør på engelsk. (Å handle betyr i tillegg ”to shop”, er ikke det forunderlig?) Storsenter stiller spørsmål om hva vi sitter og ser på, og hvem det er som handler. I ytterste konsekvens blir det også til et spørsmål om hvorvidt vi som scenekunstnere og publikum er del av et produkt som selges.

Cornerstone lys blå-grønnn.png