ROSA_LILLA BDF liggende.png

25. - 28. AUGUST 2022

TRE SPØRSMÅL TIL SARA LI STENSRUD

Aktuell med
STUMFILM
Bergen Dramatikkfestival

28. aug 2022, kl 17:00

Sara Li Stensrud (foto A. Leopold).jpg

Foto: A. Leopold

Hva dro i gang denne teksten?
Et ønske om å slippe unna refleksjonen og bare skrive de verkende, sørgende, salige, sinte, livsglupske, livredde fantasiene som spiller seg ut der kroppen møter verden og språket eksploderer i bilder.

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Det veit jeg ikke! Så langt i mitt virke som dramatiker har jeg iscenesatt mine egne tekster i samarbeid med skuespillerne, et arbeid jeg har tenkt på som en forhandling eller kamp mellom kropper; teksten, ikke som noe skuespilleren skal eller har muligheten til å bli fortrolig med, men som en selvstendig kropp som trenger skuespillerkroppen for sjøl å komme til uttrykk. Det har vært viktig for meg å være den som setter tekstene mine ut i rommet og gir dem form sammen med skuespilleren, fordi scenetekst er så mye mer enn innhold; måten en tekst iscenesettes på bærer jo i seg en hel verdensanskuelse. Men nå, med STUMFILM, gir jeg for første gang fra meg iscenesettelsen, og det føles befriende å skulle bivåne en versjon som er tenkt og arbeida fram fra et helt annet sted; å oppdage hva teksten kommer til å bety innenfor den formen Ine Wilmann og Rebekka Nilssons finner til den.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
Det er så mange ting. Men siden jeg allerede har sagt litt om forholdet mitt til scenetekst, og siden det er nøyaktig ti år sida jeg lagde mitt første arbeid for scenen sammen med ovennevnte Wilmann (jeg benytter anledningen til å feste et gigantisk TAKK til boksida!), kan jeg nevne noen av de som ga meg lyst til å skrive dramatikk i utgangspunktet: Elfriede Jelinek, René Pollesch og Peter Handke. Jelinek for den kaotiske friheten hun gir seg sjøl og skuespilleren/regissøren ved å skrive fram kollasjtunge teksttepper uten klare roller og talemarkører som teatermaskinen bare må finne ut av etter beste evne. René Pollesch for produksjonene jeg så på Volksbühne på 00-tallet, der impulsen syntes å være den stikk motsatte av det jeg så på norske scener på den tida (med unntak av Sons of Liberty!): ikke strippe ned, men pøse på: gurglende, ropende, rasende kropper fylt til bristepunktet av verdens bråk. Og Peter Handke fordi han skrev stykker som Kaspar, som fikk meg til å forstå at det ikke trenger å være noen forskjell på dramatikk og poesi. Og at poesi ofte er den mest politiske dramatikken.