Hva dro i gang denne teksten?
Havet tar det det ikke gir var den opprinnelige tittelen til min tredje diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset (2021, Aschehoug). Med diktsamlingen hadde jeg noen konkrete mål. Først og fremst ville jeg ikke skrive om meg selv eller ta utgangspunkt i mine identitetsmarkører, for det var noe jeg hadde gjort siden jeg begynte å skrive i oktober 2016. For det andre ville jeg bevege meg inn i, kritisere og motbevise en rekke forestillinger knyttet til flyktninger, motivene bak en fluktreise, hva en fluktreise innebærer rent fysisk, emosjonelt og psykologisk, og livet etter at en flyktning har nådd trygg havn. Særlig ideen som tilsier at livet skal begynne for flyktninger med en gang de har nådd trygg havn, har tak over hodet og tilgang på mat, ville jeg utfordre. En slik forestilling tar nemlig ikke høyde for at hjemløsheten herjer videre i den enkelte kropp, og at den hindrer mange mennesker fra å slå seg til ro og la livet begynne. Med stykket hadde jeg ingen slike mål, for jeg hadde jo allerede et utgangspunkt, en historie å utvide og bygge videre på. Først når samlingen ble utgitt klarte jeg å se på dem som to separate prosjekter, og dermed separate historier. I stykket tar jeg meg god tid til å utforske andre aspekter ved en fluktreise, særlig vier jeg plass til historien til de etterlatte, men og hva en historie er, hvem som får lov til å eie sin historie og formidle den på sine premisser. Underveis har også havet fått en stemme, dette er annerledes fra samlingen for der er havet kun i bakgrunnen og i flyktningens kropp og minne. Hvem er havet, hva er det han ser, hva er det han ikke ser, hvem er han? Det var vært spennende og morsomt å skrive, og å la det stemmeløse få en stemme. Min historie er knapp, min historie er uendelig, sa havet en gang jeg skrev, og siden har han slynget seg gradvis frem. 

 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
Som poet er jeg ofte opptatt av leseropplevelsen når jeg skriver, samtidig som jeg tar høyde for hvordan det jeg skriver skal leses opp av meg selv. Jeg er opptatt av kunstpauser, av å dra ut ord, av å inneha en langsomhet, ikke et hastverk når jeg leser høyt for andre. Når jeg har skrevet på stykket har jeg tenkt på de samme tingene, selv om jeg har opplevd det som befriende og interessant at det jeg skriver på nå, skal ikke jeg lese. Å overvære min første leseprøve og se replikkene komme ut av munnen til skuespillerne, å se det ta en helt ny form, har vært noe av det sterkeste og underligste og mest givende jeg har vært med på. For ikke å snakke om det å stadig få tilsendt bilder fra scenen av min regissør eller høre lyd og få se bilder og rekvisitter. Som forfatter har jeg vært vant til at det finnes et stumt orkester rundt meg i forlagsbransjen, for det er jo hovedsakelig redaktøren jeg har mest med å gjøre, mens språkvasker, designer, omslagsbrekker osv er usynlige. I teaterets univers er dette orkesteret ikke bare mer synlig, det er tilstede på en måte som gir en fellesskapssfølelse. Vi er mange om denne teksten, tenker jeg. Og det synes jeg er så fint. 

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?
Jeg er antropolog, jeg er poet, og selv om jeg har sett lite teater i mitt korte liv, mener jeg at teater omgir oss hele tiden. Alt fra riter til hva en skal si og gjøre i bestemte rom til hva en ikke kan si eller gjøre i bestemte rom: jeg opplever at både poesien og det teatralske omgir oss hele tiden. Jeg er takknemlig for min antropologiske bakgrunn, for det lærer meg å stadig stille kritiske spørsmål ved tingenes tilstand. Hvorfor gjør vi som vi gjør og finnes det en annen vei, en annen måte å være på i vår verden? kan vel sies å oppsummere det aller meste av mine skriverier, enten det er snakk om kronikkene mine, min poesi, mitt arbeid som redaktør i tidsskrift, min aktivisme og nå – min dramatikk.