Hva dro i gang denne teksten?
 

 

Arbeidet ble satt i gang i 2016, gjennom et stort europeisk prosjekt, EU Collective Plays! På den tiden hadde jeg nettopp startet min PhD i scenetekst på KHiO, og Kunsthøgskolen var en av syv partnere i dette prosjektet. Målet for prosjektet var blant annet å sette sammen åtte europeiske skriveteam som skulle skrive helaftens skuespill sammen. Bakgrunnen for prosjektet var ideen om hybride skuespill basert på pedagogen, teoretikeren og regissøren Paul C. Castagnos bok: New Playwriting Strategies (utgitt av Routledge i 2012). Målet var ikke å skape en homogen tekst, men en tekst hvor ulike stiler og språk eksisterer samtidig. Jeg ble bedt om å være headwriter for dette prosjektet, og i samarbeid med Gian Maria Cervo satt jeg sammen en gruppe på fem nord-europeiske dramatikere. I to år traff vi hverandre. Vi skrev sammen, og hver for oss. Vi diskuterte. Skrev på hverandres tekster, for hverandres karakterer og vi hadde lesninger og visninger. Også samtaler og fortellinger ble notert og underveis og i etterkant, og inkorporert i materialet som jeg så har jeg satt sammen på ulike måter. Noe er skrevet til og noe er tatt i fra. Den versjonen som er trykt i denne antologien er et resultat av en videre dialog og et videre samarbeid med dramaturg Elin Grinaker.
 

Det finnes i dette arbeidet en gjennomgående undersøkelse av en latent spenning. En følelse av krise. Av at noe haster. En følelse av å både være offer og skyldig. Undertrykker og undertrykt. Av å leve i en slags handlingslammelse, i et samfunn der en har både for mye og for lite å tape. I arbeidet med scenekunst-kollektivet mitt STATEX skriver jeg:
 

I det siste har jeg følt på et slags ubehag. La oss kalle det en etisk spenning, en følelse av at alt flyter. Av at demokratiet er et annet sted. Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på; det er en fysisk ting. Jeg har den på kroppen. Den er i klærne jeg går i, i kaffen jeg drikker. Jeg har den i munnen. Tunga vokser, ordene stokker seg. Jeg tenker på de 18 singlettene jeg har i skapet. Jeg tenker på den lille sikkerhetsnålen på bomullsblusen jeg kjøpte, den prisen var festet i. På hun eller han som har festet den til plagget. På hvor mange slike sikkerhetsnåler den handa må ha festet – og på at den blusen kostet meg like mye som en kopp kaffe og mindre enn en øl. Jeg får ikke sove. Jeg befinner meg plutselig midt i en oppgang. Jeg står og roper. Jeg står i et supermarked og roper. Jeg har reist meg under en parmiddag. Jeg roper: Nei! Jeg føler meg ikke fri! Nei! Det var ikke det jeg mente! Jeg er ikke full! Jeg føler meg ikke dårlig! Jeg vil ikke hjem! Når jeg møter kjente, vet jeg ikke lenger hva jeg skal si. Det er som om jeg har fått noe i halsen, og nå vil det opp. Det er en slags hevelse. Det er munnen. Jeg våkner med en smak i munnen. Tunga. Den passer ikke. Jeg står på bussen, og ønsker at jeg var et annet sted. Rommet er for trangt, for stort, for kjent, for fremmed. Og jeg reiser bort. Står i et hotellrom i en fremmed by, i et rom med store, mørke tepper. Står der og ser ut over byen: Trafikkmaskinene. Bankbyggene. Lysreklamene. Sitter ytterst på lakenene, på den stramme, stramme bomullen, og byen er et stort, levende dyr under meg. Det er som om jeg har fått samfunnet i kroppen. Det er for stort. Det er et system som spiser seg selv. Det er meg.

 

 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?

​

Denne teksten består av moduler. Den er som et konglomerat av ulike teksttyper. Den både skaper verdener gjennom språk, og byr på mulighet til å lage sceniske situasjoner, oppspill og utbrudd. Visuelle, lydlige eller gjennom fysisk spill. For meg er teater transformasjon. Kanskje vil jeg kalle denne teksten en mulighetsfest, og så håper jeg at teatermaskineriet forsyner seg. I teksten ligger de ulike mulighetene – og så er iscenesettelsen selve festen. Jeg har tro på en re-teatralisering av språket. Av språkets evne til å skape egne verdener. Verdener som så kan spille seg ut i møte med nye stemmer og blikk, i teateret

 

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?

​

I dette stykket finnes ikke bare mine inspirasjoner, mine forbilder eller mine forhandlinger. Sigbjørn Skåden har sine, Albert Ostermeier sine, Gianluca Iumiento har sine og Kristin Eìriksdottìr har sine. Jeg har ikke forsøkt å homogenisere disse, men la disse ulike språkformene og idealene leve side om side. Her er forskjellene og spenningene de skaper, selve essensen i prosjektet. Det er komposisjonen og en felles geografi som også rommer noen underliggende temaer, som binder teksten sammen. Det å føre sammen disse ulike konvensjonene betyr også å føre sammen ulike verdensforståelser og ulike teatersyn. Det er noe karnevalesk over hele prosjektet, og det liker jeg. Underveis i arbeidet har jeg har forsøkt å dyrke den fram. Jeg har søkt å øke potensialet teksten har til å skape nye virkeligheter, til å transformere dem og sette dem i spill. Målet er ikke a well made play, men noe ujevnt, overdådig og skittent. Sånn sett kan man se et ekko av Shakespeares strategier. Her møtes kanskje det barokke og det postdramatiske. Det predramatiske og beinhard modernisme. Psykologiske karakterer møter arketyper og tekstflater. Teksten er en hybrid. En bastard. Frekk og påståelig på scenetekstens vegne, og ikke minst viser den stor kjærlighet til teateret. Til den kontrakten teateret kan inngå med publikum om at dette, også dette, kan være «sant». Som påstand, som falsum. Som den dypt alvorlige leken det er.