BERGENDRAMATIKKFESTIVAL

TRE SPØRSMÅL TIL

DEMIAN VITANZA

Aktuell med

Tyngde
Bergen Dramatikkfestival

28. aug 2020, kl 21:30

Hva dro i gang denne teksten?

For min del, er det sjeldent bare én hendelse som setter i gang en skriveprosess. Teksten oppstår gjerne i et møtepunkt mellom forskjellige erfaringer, følelser, tanker og muligheter. I dette tilfellet begynte det med et ønske om å skrive en scenetekst i samarbeid med musikerne, Nils Martin Larsen og Bendik Hovik Kjeldsberg. Jeg ble inspirert av en tydelig musikalsk tilstedeværelse, for at teateret skulle kunne bære en mer litterær tekst og et monologformat, uten behov for dramatiske virkemidler. Det frigjorde skriveprosessen.

De to monologene har røtter i erfaringer fra nære venner som har gjort sterkt inntrykk på meg. Jentas monolog handler om spontanabort. Dette hadde en kobling til noe to vennepar av meg erfarte med kort tids mellomrom. Følelsen av tapt framtid ga et slags ekko i meg. Samtidig så jeg på en del videoer av astronauter som snakket om hvordan det var å se jordkloden fra International Space Station (ISS). Kanskje livet her nede på jorden ble så uutholdelig at jeg ville se det hele fra langt vekk. For meg gir det trøst. Jeg ville kanskje trøste. Inger Christensen har skrevet i et essay at hun liker å se på værmeldingen, ikke så mye for å vite hva slags vær det skal bli, men for et lite øyeblikk å se verden utenfra. Jeg ville ta med leseren og tilskueren dit. Den andre monologen, kommer fra en annen erfaringene til en annen venn, skuespilleren Terje Strømdahl. Da jeg ble kjent med ham, hadde han nylig mistet sin ektemann. Jeg fikk høre historier om denne mannens kamper gjennom livet, med sykdom, mobbing og tilflukt i en religion som ikke ga ham lov til å leve ut sin seksuelle legning. Men også der fantes det en trøst, og denne gangen var det i plantenes rike. Kanskje man noen ganger må vekk fra det menneskelige for å klare å være menneske?

 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?

 

Tyngde er ganske litterær for å være en scenetekst. Samtidig er det en tekst som står i et sterkt forhold til skuespillerens kropp og teaterrommet. Skuespillerne omtaler seg selv i tredjeperson. Det tekstlige jeg'et er ikke skuespilleren eller karakteren som står på scenen. Dermed oppstår det et misforhold mellom kropp og tekst, som selvfølgelig ikke blir det samme om man sitter og leser teksten og ikke har en kropp der som teksten kan bryte med eller være i dissonans med. Jeg tror tekstene er interessante å lese også, noen partier er såpass krevende at det kan være greit å ha litt tid på å bla fram og tilbake for å fordøye det i eget tempo. Selv er jeg ganske treig, for eksempel. Men det er altså i teaterrommet at tekstens konsept virkeliggjøres. Det er jo også tenkt som et gesamtkunstwerk fra begynnelsen av, med musikk og full pakke.

 

 

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?

Normalt har jeg et pantheon av bøker rundt meg mens jeg skriver, nøye utvalgt for det enkelte prosjektet. I dette tilfellet var det for første gang ingen romaner eller teaterstykker, men sakprosa om botanikk og verdensrommet, i tillegg til Terjes ektemanns dagbøker og – selvfølgelig – Inger Christensens essays. Jeg er en forfatter med tydelige inspirasjonskilder, særlig språklig, men jeg er ikke kjent med noen som utforsker akkurat de konseptuelle grepene jeg holder på med. Kanskje koreografen Jerome Bel ville ha gjort noe sånt om han hadde vært dramatiker. Jo, jeg tror han ville ha gjort noe sånt. Og hva skulle jeg ha gjort da?

Cornerstone lys blå-grønnn.png