Fra antologien 
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026

Hva dro i gang denne teksten?

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive for scenen. Jeg liker kammerspill med tydelige konflikter og hadde lyst til å skrive en tekst med driv. Og så synes jeg det er gøy med karakterer som baler med å leve opp til bildet de har av seg selv. Mens jeg testet ulike ideer, havnet jeg i en diskusjon om hvilket ansvar man har som voksen overfor foreldrene sine. Jeg syntes det var morsomt å registrere de motstridende meningene og følelsene som dukket opp i samtalen, også hos meg selv. Etter det kom ideen til stykket ganske kjapt.

Hva kan dramatikk gjøre som andre kunstformer ikke kan?

Jeg har ikke skrevet for scenen før, men går en del på teater. For meg som publikum er det den delte opplevelsen som gjør scenedramatikken spesiell – her-og-nå-møtet mellom publikum og aktørene på scenen, og publikum imellom. Samtalene man har i etterkant. For meg har dette blitt enda mer verdifullt de siste årene når man ellers sitter på hver sin skjerm med individuelt tilpassede kulturopplevelser.

Hva brenner i deg akkurat nå – i scenekunsten, teksten eller verden?

Som mange andre er jeg ganske bekymret for polarisering og at vi setter ut tankene våre til maskiner. Selv prøver jeg å bli flinkere til å gå ut og se andre mennesker i øynene, også når det er mer komfortabelt å holde seg hjemme. Og så tenker jeg kunstnere bør jobbe for å kommunisere med mennesker utover sin egen sfære.