Om festivalen
Bergen dramatikkfestival utfordrer og underholder. Den var tematisk opplagt og til de grader relevant og påkoblet.

… det er imponerende hvor mye festivalen har vokst på få år.

… en visjonær planleggingshorisont. Gjennomføringen av festivalen fremsto som sømløs for en utenifra. 

I tillegg til lesningene var det også kuratert et rikt gjestespillprogram bestående av forestillinger som mange i Bergen har siklet på fra avstand, men ennå ikke sett.

Et tema som dukket opp flere ganger under festivalen var: Hvem er teateret for? Og: Hvem bør skrive om det?
- Norsk Shakespearetidsskrift 

​

...fantastiske gjestespill, stunts og helt nye urpremier i en velfungerende miks.

- Bergens Tidende 

​

Jeg opplever at Bergen Dramatikkfestival er i ferd med å sette seg nettopp som en tilbakevendende teaterbegivenhet, både for miljøet i Bergen og de mest engasjerte fra resten av Skandinavia. Bransjen er i ferd med å bli kjent med stilen til festivalen, og jeg er spent på å se hvordan festivalen utvikler seg videre herfra.

- Scenekunst.no

​

Det er nemt at konstatere, at festivalchef Idun Vik og hendes team har lagt en solid indsats i arrangementet, som emmer af forhåbninger om vækst og ekspansion. 

- Vagant

​​

Om AMBULARE Astrid Menasanch Tobieson

… Amulare ble stående som et høydepunkt på festivalen. De to skuespillerne Hanna Carlsson og Johan Stavring løftet teksten så det kjentes som et hardt slag i mellomgulvet. Tematisk handler stykket om en mor som er på sykehus i Spania med sitt barn, men det er ikke nok utstyr eller leger. Moren fører en kamp mot klokken for å få hjelp til ungen, og morens desperasjon vokser i rommet. Kanskje det sterkeste øyeblikket på teaterscenen i år fant sted under denne lesningen da skuespillerne på slutten åpnet et stort vindu ut mot det helt vanlige dagliglivet på Møhlenpris. Fra min vinkel så jeg rett på massevis av sprell levende gutter som spilte fotball, løp og herjet som vanlig på den grønne fotballbanen. Disse ungene og det lyset som strømmet inn sto i en voldsom kontrast til det mørket og redselen for døden som fylte scenen.

- Norsk Shakespearetidsskrift 

 

Om TOLK av Maja Lee Langvad

TOLK av danske Maja Lee Langvad var en annen lesning som opplevdes som alt annet enn ordinær. Dette er et adopsjonsindustri-kritisk verk med et skeivt blikk. Om du tenker at det høres i smaleste laget ut, så er stykket skrevet på en måte som gjør det menneskelig relevant for alle. De to skuespillerne Solvej Kyung-Sook Christiansen og Uma Feed hadde en fantastisk kjemi, samtidig som de representerte motpoler med tanke på hvordan rollefigurene angriper problemer.
- Norsk Shakespearetidsskrift 

​

Om SHIATSU av Dimen Hama Abdulla

Et annet gjeste på spill var svenske SHIATSU. Forestillingen er utviklet gjennom prosjektet Nordiske Samtaler, som er et langsiktig samarbeid mellom dramatikerne Maja Lee Langvad, Dimen Hama Abdulla og Linda Gathu, initiert av Cornerstone og Amfi. Den var ett av flere vitale samarbeid satt i gang av festivalen som allerede har gitt frukter. Skuespiller Amina Szecsödy er den eneste som snakker på scenen, men hun gjennomfører likevel en lang dialog ved hjelp av et forseggjort lydbilde der stemmen heUnnes vrenges. Hun gjør en fantastisk tolkning og har en helt spesiell utstråling og konsentrasjon. Grensesetting og overgrep tematiseres, mens det pågår en massasjesituasjon bak på scenen med en frivillig fra publikum som får en behandling.

– Norsk Shakespearetidsskrift 

​

Om MY DINNER WITH PUTIN av Kate Pendry 

Denne damen er en nasjonalskatt

Det er ingen som likner på Pendry i norsk scenekunst og det var en stor fornøyelse å se henne live igjen. Men stålkontroll over stemme og kroppsspråk skaper hun en dirrende atmosfære i rommet. Hun vender og vrir på stemningen uanstrengt og kontrollert. Originalt, humoristisk og treffsikkert om kunstnerens møte med sine egne prinsipper og Putin.
- Bergens Tidende 

​

Om SAYKOLUHJEE av Tani Dibasey

En kødden kar med et stort repertoar.

Stjerneskuddet Tani Dibasey var å se som skuespiller på Den Nationale Scene i den 25. timen i 2022, men er mest kjent for sitt sjanger-eksperimenterende, viltre og kompromissløse teater.

«SAYKOLUHJEE» er både underholdende, frekk og såkalt modig.

Til tross for at forestillingen stagnerer noe en halvtime før slutt, er det helt åpenbart at norsk teaters fremtid ser lys ut.
– Bergens Tidende

​

Med SAY-KO-LUH-JEE er vi utvivlsomt ankommet til en slags avantgarde­teater. Dibasey virker færdig med at rive tekster i stykker, det iscenesatte selv har erstattet teksten i en verden, som synes at mime et online­univers, hvor bare det nøgne, udkrængende menneske og den konstante selv­mediering eksisterer.

- Vagant

​

Om GRÆT DU av Josephine Eusebius

Danske Josephine Eusebius har ifølgje programmet skrive ein tekst om «maskuline førestillingar i fritt fall». Eg tenker at det like mykje handlar om, uansett kjønn, å vere ein slave av det manipulerte språket vi sit fast i i dag. Og om (manglande?) eigenverd. På mange måtar er dette stykket ein moderne «Peer Gynt», ved at hovudpersonen er overflatisk, og assistenten og publikum blir nøydde til å utgjere kjernen i lauken.

I Trine Wiggens gjennomtenkte regi er den løpske føredragshaldaren (Oddgeir Thune) og den solide assistenten (Peiman Azizpour) både vitale og truverdige. I alt det gøyale er det rom for sorg og veikskap.
- Bergens Tidende

Om TORVALD av Ibrahim Fazlic

Lørdag var langbordet dekket med levende lys, druer, kjeks og kokosboller. Vinen fløt da teaterhistoriens mest kjente Torvald inviterte til fest i mancaven der den hvite mannen endelig skulle få snakke rett fra levra. Dette var en tematisk perfekt rygg-til-rygg-booking mot Brev til Europa og SAYKOLUHJEE. Dramatiker og regissør Ibrahim Fazlic og skuespiller Harald Kolaas har skapt et bugnende univers av referanser og godsaker. De tar utgangspunkt i Et dukkehjem og med sinne og humor ranter Torvald seg gjennom tanker om mannens rolle i samfunnet og såkalt woke. Det er mye selvmedlidende mansplaining, men avbrudd av karaoke, publikumsinvolvering og tull skaper tiltrengte pauser i monologen. Forestillingen oppleves som et langt nachspiel som bare blir drøyere og drøyere.

- Norsk Shakespearetidsskrift 

Om Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta av Kristinsdottir/Willyson

… bastardisering og dynamisk fremføring for alle pengene. I den altover­skyggende hovedrolle portræterer Kristinsdottir en ældre, melankolsk skue­spiller­inde, Lo, som ser tilbage på sin karriere. Det er svært ikke at sende en tanke til den fabelagtige amerikanske skue­spillerinde Gena Rowlands (1930–2024), blandt andet kendt fra mange film af John Cassavetes, selvom Kristins­dottir lige så meget får mig til at tænke på en smånervøs Meryl Streep.

Når stykket er bedst, balancerer det på et ømt punkt mellem crazy humor og desperat melankoli.
- Vagant

​

Om BREV TIL EUROPA av Athena Farrokhzad 

Brev til Europa åpnet årets utgave av Bergen Dramatikkfestival – og det kunne ikke blitt gjort bedre. Forestillingen kan best beskrives som manifestteater, som vil endre et utdatert og fordervet kontinent: «Europa, när ska du pensionera dig?»

På en catwalk møter vi to svensk-iranske skuespillere, som går slagkraftig til verks for å bryte fram plass til de marginaliserte. Med vakkert språk og fremragende skuespillerprestasjoner, fremkaller forestillingen samtale og refleksjoner rundt hva Europa faktisk er: et urettferdig kontinent, bygget og vedlikeholdt av slaveri. Alt i alt var forestillingen den perfekte balansen mellom poesi og kamprop, på en måte som ga publikum tårer i øynene.
- Instakritiker

​​

Om IKKE ET SÅNT BARN av Kristine Brusdal

Den norske teksten, Ikke et sånt barn, av Kristine Brusdal, var så populær at festivalen ble nødt til å sette opp en ekstra visning. Det skulle bare mangle at også noen utenfor den harde festivalkjernen stiller opp når en datter av Bergen debuterer i teaterkjelleren på DNS. Og for en debut! Teksten er stødig og fin og minner litt om Arne Lygre i formen. Vi møter en datter (Mie Korsbakken Christensen), en mor (Reny Folgerø) og en mormor (Hildegun Riise) som prøver å forstå hvordan den flinke datteren ikke lenger er den hun var, mens datteren undersøker og utfordrer relasjonen til mor og mormor. De tre generasjonene portretteres med humor og kjærlighet mens de forhandler om historien og ulike omsorgsposisjoner. Regissør Line Rosvoll har jobbet frem en ryddig og rørende iscenesettelse hvor skuespillerne har god plass å boltre seg på i en enkel og effektiv scenografi. Samtidig virker det som om skuespillerne har tydelige motivasjoner, slik at vi slipper en del av den formålsløse vandringen frem og tilbake over scenegulvet som av og til forekommer på iscenesatte lesninger.

- Scenekunst.no

​

​

Om Kartet og terrenget

Hva er dramatikkens essens? Er det teksten eller rommet? Vinduet har vært på Bergen dramatikkfestival for å finne det endelige svaret.(…) På den ene siden forholder dramatikerne Vinduet har snakket med seg til gamle tradisjoner som lesedramaet. De fleste gir uttrykk for en glede ved å skrive og en kjærlighet til teksten som medium i seg selv. På den andre siden synes de nesten å nyte overgivelsen av verkene sine til andres hender, for å la teksten dø og oppstå på nytt som noe annet. Det høres berusende ut, og åndelig. Kanskje er den enkle, uutgrunnelige sannheten at de på sitt beste sameksisterer, disse to: kraften i teksten og magien på scenegulvet.

- Vindet