Om festivalen:
.. Bergen Dramatikkfestival er uten tvil noe av det mest spennende som har skjedd i scenekunstfeltet på Vestlandet på lenge.

.. Beundringsverdig spennvidde.
.. Både det bredt sammensatte programmet og mylderet av lokale og nasjonale krefter som var sysselsatt i løpet av festivalen, vitner om en festival det er grunn til å ha store forventninger til i fremtiden.
– Scenekunst.no, Judith Dybendal

​

.. det er et imponerende program som har kommet på plass på festivalen, med urpremierer, norgespremierer, filmvisninger, debatter og foredrag.  Ikke minst er både programkatalogen og antologien veldig forseggjort, og ønsket om å løfte frem dramatikere, både helt ferske og etablerte størrelser som Cecilie Løveid, på en skikkelig måte lyser ut av begge trykksakene. 
– Norsk Shakespearetidsskrift, Charlotte Myrbråten

​

Bergen Dramatikkfestival iscenesetter de store samtalene vi har med oss selv, den henvender seg til samtiden. Jeg merker at jeg lytter. At jeg forsøker å tenke meg om. 
– Vagant, Kristoffer Krikhus

​

Mørke – fienden i oss av Tale Næss (headwriter), Kristin Eiriksdottir, Gianluca Iumento, Sigbjørn Skåden og Albert Ostermeier:
Med en slik rikdom på muligheter, kan det nok være krevende for alle scenearbeidere å få det til å henge sammen. Men det gjør det altså til gagns. Det er bare å ta av seg hatten for et fremragende lagarbeid. Denne oppsetningen tydeliggjør til fulle at scenekunsten er en levende praksis, ikke et ferdig stivnet objekt. 
– Bergens Tidende (6/6 hjerter), Grethe Melby

​

​

Oh, Kulturmannen av Ellisiv Lindkvist:

Teksten er både et rasende, selvironisk og morsomt oppgjør med følelsen av å bli ignorert og tilsidesatt, men også en fortelling om femi- nisme og kvinnefellesskap. Den er tidvis sår og veldig alvorlig, men kanskje aller best når den er frekk og sarkastisk. Øyen har en komisk presisjon og timing som gjør teksten enda mer morsom enn den faktisk er. Hun er i det hele tatt et funn i rollen som den aldrende kvinnen, full av fandenivoldsk sjarm, som begynner å bli lei av å aldri få den anerkjennelsen hun fortjener. 
– Klassekampen, Charlotte Myrbråten

​

..Teksten er vittig, full av lek med språkets betydningsvalører, her er ordspill, dobbeltbunn og lek med klang. Da den kom ut, ble den møtt med lovord og det med god grunn.
.. Øyen tar oss gjennom teksten i ulike modi, det er patosfylt og poetisk, selvkritisk mumling, diskuterende henvendelser til publikum. Her er parodi, men også sorgfull elegi.
Øyen gir virkelig et liv og en bevegelse til teksten som gjør at det aldri er kjedelig. 
– Bergens Tidende (5/6 hjerter), Grethe Melby

​

Skuespiller Ingunn Beate Strige Øyen, kledd i svart dress og hvit skjorte, gjør en formidabel innsats med å formidle dobbeltheten og nyansene i jeg-personens ambivalente forhold til disse mennene: Hun vil ligge med dem, men gjør samtidig narr av dem, og blikket hun ser seg selv med er like mye selvbebreidende som det er fullt av ironisk, sarkastisk distanse.

– Scenekunst.no, Judith Dybendal

​

Tyngde av Demian Vitanza:
..filmversjonen av dramatikeren og forfatteren Demian Vitanzas scenetekst Tyngde, som vant Ibsenprisen i 2019, er fullstendig til å miste pusten av. 

..Hver eneste levde erfaring formidles gjennom Terje Strømdahls ansikt og stemme på en måte som overgår alt jeg har sett på teaterscenen på en lang stund.

– Scenekunst.no, Judith Dybendal

​

Brev til ei krigarske 2 av Athena Farrokhzad:
..Prosjektet har en akutt, politisk sprengkraft. 

.. På scenen ble teksten sunget lavmælt i det som minnet om en form for kveding av skuespiller Ameli Isungset Agbota. Hun vekslet mellom å sitte og ligge på scenegulvet mens teksten ble projisert på et lerret bak henne. Formatet passet så godt til teksten at jeg ble sittende å tenke at iscenesettelsen ikke kunne vært gjort på noen annen måte.

– Scenekunst.no, Judith Dybendal​

​

​

Svaghetens parti av Felicia Mulinari:
.. Mulinari gir stemme til de som ikke har krefter til å snakke.

.. filmatiseringen av den svenske poeten Felicia Mulinaris tekst Svaghetens parti utnyttet på en svært vellykket måte musikaliteten i teksten og intimiteten filmmediet kan åpne for gjennom nærbilder.

– Scenekunst.no, Judith Dybendal​

​

​

Semmelweis.materiale av Cecilie Løveid:

Den essayistiske tonen er umiskjennelig løveidsk, og med en veldig elastisitet kaster hun uanstrengt rundt på komplekse idéer, innfall og tanker i en ambivalent undersøkelse av hvordan Bjørneboes skuespill kan forstås. Verkstedsvisningen var en påminnelse om at Løveid, til tross for et langt forfatterskap, fortsatt er en dramatiker i stadig streben etter å undersøke teaterrommets muligheter.

– Scenekunst.no, Judith Dybendal​

​

I Semmelweis.materiale kommer denne innsikten til tilskueren etter at stykket i lang tid har beredt grunnen, og den treffer som en slegge. Verkstedsoppsetningen på Cornerteatret er neppe det siste vi får se av Løveids dramatiserte lesning av Bjørneboe.

– Vagant, Kristoffer Krikhus

​

​

Blomsterstykke av Sousa & Stensrud
.. Teksten er springende og oppleves som et langdikt, det er mange fine bilder og vendinger i teksten som utmerker seg, som faktisk gjør enda mer ut av seg når man leser det igjen etter forestillingen. 
… På scenen oppleves teksten som mer preget av frustrasjon og sinne enn når jeg leser den etterpå, da sorgen ligger smurt ut mellom linjene på en mer lavmælt måte. Begge deler fungerer likevel godt, og iscenesettelsen ivaretar tekstens vellykkede blanding av stygt og pent, det spirende og uttørkede og liv og død. 

– Norsk Shakespearetidsskrift, Charlotte Myrbråten

KUNSNTNERISK PROGRAM