Fra antologien
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026
Tre spørsmål til Cecilie Løveid
Om URO OVER OPPHAV
Hva dro i gang denne teksten?
Jeg var i gang med forsøk nummer Gud-vet-hva på å skrive i memoarsjangeren. Jeg har jo vært i dette helt siden Kaja Schjerven Mollerin og jeg snakket oss frem til en samtalebok: Kamerat livet, og Kolon, forlaget, skulle snart fylle tretti og ville ha mynter på minnesparebøssen fra forfatterne sine. Ja, jeg sto midt på Memory Lane da DNS ringte og spurte om jeg hadde skrevet noe om bydelen Løvstakken. Å ja! Skriver ikke om annet, jeg! Dermed fikk Marianne Nielsen gjøre en Løveid-monolog midt i strøket hvor jeg vokste opp ... på nittenfemtitallet som en stasjon på et større vandre- og bydelsportrett.
Hva kan dramatikk gjøre som andre kunstformer ikke kan?
Dramatikk er litteratur gjort levende for levende mennesker av levende skuespillere i øyeblikkets levende møte.
Hva brenner i deg akkurat nå – i scenekunsten, teksten eller verden?
Det brenner over alt. Men jeg kan ikke rå med alt. Jeg prøver å holde meg til kunstnerisk tenkning og skriving. Jeg holder på med det omstendelige arbeidet. Det omstendeligste arbeidet som finnes; å komme over til den andre med noe som brenner, eller er ekte. Ofte noe jeg lurer på, sammenhenger, lengsler, mens hjertet avslører usikkerheten og at alt må være bygget i tilgivelsens ånd.