Fra antologien 
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026

Hva dro i gang denne teksten?

Teksten som publiseres i denne antologien, er fortsatt under utvikling. Den skal bli siste del av det tolv timer lange verket Requiem som til slutt dysser publikum i søvn. Teksten er en meditasjon som forsøker å flytte bevisstheten inn i kroppen

og bruker den anatomiske dødsprosessen som avspennings-

metode. Den snirkler seg langs publikums anatomi i en søvndyssende strøm av ord, som en dramatisk vuggevise.

Etter hvert vil jeg leke med mytologi, religioner og andre bilder i tillegg til et posthumanistisk og økologisk perspektiv.

Teksten er laget med mål om å få publikum til å sovne. Jeg er nysgjerrig på deres persepsjon av teksten og hvordan den endrer seg mens bevisstheten beveger seg fra vake og inn i søvnen.

Hva kan dramatikk gjøre som andre kunstformer ikke kan?

Dramatikken kan hensynta det faktiske øyeblikket den skal utspille seg i. Den kan la umiddelbarheten puste gjennom seg slik at menneskene som utøver den, og de som betrakter, kan ta sin selvfølgelige plass i denne levende, mellommenneskelige kunstformen. Som dramatiker kan jeg la det levende øyeblikket, her og nå, være grunnlaget jeg skriver fra. Øyeblikket med sin vakre uforutsigbarhet.

Hva brenner i deg akkurat nå – i scenekunsten, teksten eller verden?

Det virker som at de sosiale rommene snevrer inn. Jeg tror dramatikken og teateret har potensiale til å bli en svært viktig kunstform for oss mennesker, dersom teateret faktisk kan ta inn over seg sitt sosiale og faktisk mellommenneskelige potensial. Et sted hvor vi ikke bare møtes for å oppleve noe sammen, slik mange andre kunstformer man opplever i fellesskap, men et rom som tar på alvor det faktiske øyeblikket – her og nå, og undersøker det. Vi må ikke frykte det uforutsigbare. Er det ikke det uforutsigbare som er vår kunstforms kjerne? Vi må la dramatikken massere våre sosiale anspentheter så vi kan se hverandre i øynene, puste sammen, snakke sammen, sove sammen. Mjukne oss opp. For det er virkelig ikke så farlig.