Fra antologien 
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026

Hva dro i gang denne teksten?

Intuisjonen. Eller, mitt forsøk på å nærme meg den og gi den fritt spillerom. Teksten ble skrevet på et fåtall raptuskvelder

i løpet av våren og sommeren 2025. De to første scenene var

i utgangspunktet en del av eksamenen min på Skrivekunstakademiet, og der fikk jeg gode og omfattende tilbakemeldinger som gjorde at arbeidet med å skrive de to siste scenene ble ispedd ganske gjennomtenkte refleksjoner. Men ja, i utgangspunktet var det intuisjonen og alt det gærne den finner på. (Intuisjonen = frihet? Ren fornemmelse?)

Hva kan dramatikk gjøre som andre kunstformer ikke kan?

For meg er dramatikken egen fordi den nærmer seg fortellerkunsten gjennom dialog. Det dramatikken kan, er å prate revner i verden som sannhet renner ut av. I et rom, med nærhet, med kropper og svette og ... ja. Dramatikk er kult.

Hva brenner i deg akkurat nå – i scenekunsten, teksten eller verden?

Nå begynte jeg å tenke på Hans Olav Brenner, men det er kanskje ikke ham jeg skal skrive om her. Brenner ... i meg? Ingenting. Eller, noen ganger brenner det voldsomt, og da passer jeg på å slukke. Om jeg ikke likte å skrive, hadde jeg blitt munk. Og verden brenner jo selvfølgelig, både bokstavelig talt og ikke, men det vet jo alle. Brenner ... jo, kjærligheten. Jeg elsker mennesker. Øl. Og så elsker jeg å gå turer i mildt duskregn.