Fra antologien 
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026

Hva dro i gang denne teksten?

Jeg begynte å skrive Wonderland i 2020, etter at den endelige dommen i den østerrikske barnefordelingssaken gjorde det umulig for meg å flytte tilbake til Norge med datteren min. Teksten sprang ut av frustrasjon, men også av et sterkt behov for å synliggjøre hvordan foreldre i Europa kan bli tvunget til å bli værende i et land utelukkende fordi barnet deres er født der. I mitt tilfelle etter en prematur fødsel under et tredagers opphold for å hente resten av tingene mine i leiligheten til barnefar. Gjennom rettsprosessen og møtet med barnefarens familie opplevde jeg rasisme, samtidig som min egen identitetsforståelse gikk i oppløsning. Jeg måtte kjempe for å bevare følelsen av hvem jeg er og for å beholde datteren min. Wonderland fikk skrivestøtte fra Dramatikkens hus midt i pandemien, og da begynte jeg prosessen med å oversette den tykke rettsmappen fra tysk til norsk. I 2021 mottok jeg stipend fra Det faglitterære fond (NFFO) til arbeidet med et memoar. Dette arbeidet pågår fortsatt.

Hva kan dramatikk gjøre som andre kunstformer ikke kan?

Dramatikk er en kunstform som gir stor frihet til den skrivende. Den kan være direkte eller poetisk, kort eller lang, konkret eller fragmentert. Den kan romme alle sjangre samtidig og er ikke bundet av de samme formkravene som andre litterære uttrykk. For meg ble denne friheten avgjørende. Etter å ha vært tvunget til å bli værende i Østerrike i åtte år, levde jeg med en konstant lengsel etter frihet og livet jeg hadde før jeg ble mor i et fremmed land. Oppdagelsen av den store friheten i dramatikken ble derfor også en personlig frigjøring for meg. Det andre som tiltrekker meg ved dramatikken, er dens evne til å skape refleksjon gjennom det direkte møtet mellom publikum og utøveren. Det skaper en nærhet og intensitet som film, litteratur og billedkunst ikke kan måle seg med. Teatret er et av de få stedene hvor vi kan være fullt og helt til stede i øyeblikket, sammen med andre mennesker – uten skjermer – og dele en felles opplevelse. I dette er dramatikken en sentral komponent. Nettopp derfor er den viktigere enn noensinne.

Hva brenner i deg akkurat nå – i sceneteksten, teksten eller verden?

Det som brenner i meg nå, er viktigheten av å gi stemme til de stemmeløse. Jeg er opptatt av å få fram de historiene som er gjemt, skjøvet til side eller ikke får plass i offentligheten. Vi trenger å synliggjøre hvordan samfunnets systemer, nedarvede forestillinger og historiske strukturer setter grenser for hvordan vi kan utvikle oss som frie, selvstendige og likeverdige borgere. Gjennom teksten ønsker jeg å åpne rom for nye måter å forstå oss selv og verden på. Jeg ser mye urettferdighet i verden hver eneste dag. Lengselen etter rettferdighet driver meg – både i skrivingen og i livet.