Fra antologien 
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026

Hva dro i gang denne teksten?

Jeg elsker sjangerlek og hester, og hadde en kort periode hvor jeg var fullstendig besatt av spaghettiwestern. Da begynte jeg å lure på hva som ville skje hvis jeg oversatte westernens logikk, mytologi og estetikk til teatertekst. Teksten ble et forsøk på å undersøke akkurat det, men jeg er ikke akkurat tro til sjangeren og ser dens mange problematiske sider som kolonisering og voldsfantasier utover det sedvanlige. Western er på en måte så gått ut av tiden at det er gøy å ta noen av dens mer lystige elementer tilbake som dueller, bål, sang, banankrempai og endeløse rideturer som gir rumpegnagesår. Mine cowgirls er dessuten ganske frynsete, og syrete, dumme og skarpe og misbruker så vel som misbrukes.

Hva kan dramatikk gjøre som andre kunstformer ikke kan?

Dramatikk kan bygge verdener og rive dem ned igjen i samme bevegelse. Den kan være vulgær, morsom, eksistensiell, politisk, intim og grensesprengende på én gang. Det som alltid interesserer meg med dramatikk er at det utspiller seg i et møte mellom kropper, språk og rom, og at den derfor kan skape en helt særegen form for friksjon.

I fjor ble jeg særlig inspirert av arbeidene til Angelica Liddell, Carolina Bianchi og Satoko Ichihara, dramatikere som utfordrer både teksten og scenerommet gjennom vold, kjønn, utopier og personlige erfaringer. Samtidig opplever jeg at det dramatiske mangfoldet på norske scener ofte er ganske begrenset. Jeg føler meg omringet av realistiske, eksistensielle familiedramaer som gjør meg trøtt. Jeg håper vi går mot en tid med mer fantasi, flere formeksperimenter og større appetitt på risiko, men det ser ikke veldig lyst ut.

Hva brenner i deg akkurat nå – i scenekunsten, teksten eller verden?

Jeg tenker mye på produksjonsformer. Alle er opptatt av hva som skal produseres, mens jeg blir stadig mer opptatt av hvordan vi produserer. Hvilke relasjoner, strukturer og arbeidsmåter er det som faktisk skaper kunsten vi ser? Støtteordninger virker også til å bygge opp under ganske strømlinjede kunstnerskap og jeg håper at vi kan få en større debatt og mangfold om produksjonsvilkår og hva det gjør med kunsten vi produserer og ser. Utover scenekunsten er det vanskelig å ikke bekymre seg for de fascistiske og totalitære strømningene som blir stadig sterkere rundt oss.