Sleep Locks the Bones er et lydverk og en kollektiv opplevelse som vaker mellom søvn og våken tilstand. En liten gruppe publikummere inviteres til å ligge i hver sin seng mens en stemme fyller rommet med assosiasjonsrekker som veksler mellom rastløshet, drømmescenarier og refleksjoner rundt betydningen av søvn. En scenetekst har blitt til et lydverk, der språk, rytmer, historier og drømmer sammenblandes i et omsluttende scenelandskap som oppstår i den uklare grensen mellom virkelighetstolkning og drøm.

Søvn kan være et sted for trygghet og rekreasjon, der vi gir slipp og lar underbevisstheten og drømmer få strømme fritt. Samtidig relaterer søvn til motsatsen av dette: å ikke få hvile, å være fanget i en våken tilstand der vi kontinuerlig prosesserer oss selv og omgivelsene våre.

Vi er mange som våkner om natten med tanker som kverner. Mye kan komme i veien for søvnen vår, enten vi er høye på livet og arbeidet, eller uroes av tidligere eller pågående hendelser.

Hvordan kan vi tillate oss selv å bare være, og slippe kvernen som kontinuerlig leser omgivelsene? Er det noe alle har muligheten til? Det er bestandig noen som er våkne, ute blant mennesker, på et teater, i en kunsthall, på en flyplass, på en fest eller på en stille vei om natten. Noen av oss forblir våkne også når vi er alene og prøver å sove.

Sleep Locks the Bones er utviklet på bestilling av Nordic Black Theatre og har tidligere blitt presentert ved blant annet Kunstnernes hus og Black Box teater i Oslo – til svært gode kritikker. Verket presenteres nå i Bergen av Cornerstone i samarbeid med Bergen Kunsthall.

Omtale

Det assosiative språket og de lingvistiske utforskingene som formidles på et tidvis messende vis får et preg av tankekjør, og jeg opplever at mitt stadig mer avslappede bevissthetsnivå og dertilhørende tanker smelter sammen med Dæhlins. (...) Søvn er ofte begjærlig, kanskje særlig om man ikke klarer å sovne, men det er også et speil for sjelens tilstand og mulighetene for både drømmer og hvile. Hva er den drømmeløse søvnen om ikke en forskuttering av døden, og Hamlet sier at søvnen slukker alle hjertekval. Søvnen dobler som omsorg og som flukt, for ikke å si dødslengsel. Hendelsen er skapt i et godt rom, og jeg opplever at jeg og min persepsjon er ivaretatt, men fordi verket hele tiden utfordrer min betraktning og min lesning, blir jeg også aktivisert gjennom hvilen fremfor passivisert som i den faktiske søvnen. Samtidig er det sårbart å sove, vi slipper forsvaret vårt mot verden.

– Julie Rongved Amundsen, Klassekampen ↗  

 

Dæhlin har skapt en helt trygg situasjon, uansett hvilken tilnærming man har til det som skal skje. (...) alle legger seg ned under dynen. Sengen er godt oppvarmet, dynen omsluttende. Lydene er rituelle, i starten til tider nesten voldsomme, men meditative. Sammen med Dæhlins stemme fra de tilpassede høyttalerne, skaper lyddesigner Truls Hannemyr en suggererende stemning, og fortellingene og innholdet handler om søvn, om å ikke sove, om drømmer, mareritt og minner (...) Hvor hennes ord slutter og den indre betrakteren i meg begynner, utgjør den uklare grensen mellom søvn og våkenhet, mellom virkelighetstolkning og drøm. Her ligger essensen i denne opplevelsen for den enkelte, i hvordan hele seansen – om man følger oppfordringen om å gi seg hen – utfordres av assosiasjoner man ikke helt har råderett over fordi underbevisstheten våkner og søvnsløret trekkes for.

– Mode Steinskjer, Dagsavisen ↗  

Slumring som kunstnerisk kraft

Jeg vet at den faktiske tiden vi var inne i forestillinga ikke varte mer enn en klokketime. Selv om jeg vekslet mellom å døse av, drømme og forsøke å vake i den våkne overflaten, rakk jeg også å sovne som en stein. Det var ikke skremmende. I stedet gikk jeg ut av Kunstnernes hus reint oppløfta.

Herreminhatt så godt det er å sove teater.

– Hedda Fredly, Norsk Shakespearetidskrift ↗