top of page

Fra antologien 
siste sjanse til å snakke
Tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2026

bdf-logotype-#D93616.png
audun-mortensen-uio_2.jpeg

Hva sier du hvis dette er din siste sjanse til å snakke?

Hvem henvender du deg til – og hvordan? Hvilke ord griper du til? Hvem inviterer du inn? Hva tar du med, og hva lar du utebli? Hva skjer med språket når verden slik vi kjenner den, er i omveltning?


Siste sjanse til å snakke er en antologi med tekster fra den fjerde utgaven av biennalen Bergen Dramatikkfestival, som arrangeres av Cornerstone 27.–30. august 2026. Samlingen løfter scenetekster som fra ulike ståsteder, og med ulike strategier, forsøker å begripe en verden i bevegelse. Det er tekster drevet av en følelse av at noe står på spill – i verden, i relasjonene eller i språket selv. Tekster der språket må ut, som om muligheten til å prøve å sette ord på erfaringene våre er i ferd med å forsvinne.


Boken består av 14 ulike bidrag skrevet av både veletablerte og ferske dramatikere fra forskjellige deler av teater- og litteraturfeltet. Ni av tekstene er inkludert i sin helhet, fem i utdrag. De fleste etterfølges av en spørsmålsrekke der dramatikerne sier noe om hva som dro i gang teksten, og hva dramatikk kan gjøre som andre kunstformer ikke kan.


Flere av tekstene tar utgangspunkt i erfaringer som ikke lar seg løse eller rydde opp i. Hun er vred/arg/sint av Lee Langvad ransaker ulike erfaringer og fremstillinger av å være adoptert. Verket løfter et kor av stemmer som insisterer på å bli hørt på egne premisser, samtidig som motsetninger får stå uløst side om side. Materialet er tilpasset et flerspråklig ensemble og er skrevet ut på dansk, svensk og norsk – både som et formmessig grep og en måte å gjøre dramatikk til et sted for flerstemmighet. Teksten er basert på Langvads bok Hun er vred fra 2014 som har hatt stor innvirkning på hvordan den offentlige samtalen rundt adopsjon drastisk har endret seg de siste årene. Parallelt med forestillingen har offentlige granskninger i hele Norden påvist alvorlige forhold knyttet til transnasjonal adopsjon.


Mistekunst av Marius Kolbenstvedt utspiller seg i skjæringspunktet mellom et personlig sammenbrudd og forsøket på å ta innover seg det pågående folkemordet i Palestina. I dialog med palestinsk poesi utforsker stykket hva det betyr å miste – og spenningsforholdet mellom solidaritet og umuligheten av fullt ut å forstå andres erfaring. Stykket får urpremiere på Bergen Dramatikkfestival der det fremføres som en monolog akkompagnert av fem kontrabasser.


I Romantisk Western av Runa Borch Skolseg møter vi fire cowgirls som rir gjennom en storm av reklamer, ikoner, blødende helgener, tørr ørkenluft og dampende møter med keiserlige spøkelser. Antologiens tittel er hentet herfra, Siste sjanse til å snakke, fremført av Dolly Parton i skikkelse av en vampyr i ørkenen. Det er et utrop som ser slutten i øynene og likevel fortsetter å snakke. Stykket lar tider, bilder og referanser fra en splintret virkelighet kollidere i raske sprang. Oppløsningen blir ikke et tap, men et rom for forvrengning, forskyvning og nye forbindelser. Romantisk Western får urpremiere på festivalen og er representert i boken i utdrag.


Tre av tekstene i boken er valgt ut fra en Open Call der vi mottok rekordmange innsendinger. Innen fristen hadde Cornerstone fått inn hele 146 bidrag fra hele Skandinavia. Verkene som kom gjennom nåløyet er jeg skal finne deg av Malmfrid Hovsveen Hallum, UTENOM av Peter Schmidt Hagerup og Fire kvinner og et gevær av Wencke Mühleisen. Tekstene preges av en sterk kunstnerisk vilje: de etablerer tydelige premisser for seg selv, før de utfordrer, forskyver og overskrider disse med stor utforskertrang. Samtidig viser de en sterk språklig bevissthet og en åpen invitasjon til videre undersøkelse i scenerommet. Juryen har bestått av Elin Grinaker, Tom Silkeberg, Dimen Hama Abdulla og undertegnede.


Et knippe av bidragene er tettskrevne kammerspill preget av tydelige situasjoner med mellommenneskelige behov i fokus. I spennet mellom det som sies, det som holdes tilbake og det som ikke lar seg beskrive, finner disse tekstene sin kraft. På festivalen presenteres de som intime leilighetsforestillinger tilpasset konseptet Tour de Møhlenpris, der private hjem blir scene for ny dramatikk. Dramatikerne som presenteres i dette formatet inkluderer noen av våre mest etablerte, som Cecilie Løveid og Jon Fosse, og skrivende som står på terskelen til sin første scenetekst.


Andre tekster vender seg mot historien for å forstå hvordan mennesker lever med valgene sine. I sin dramatikerdebut Marie min utforsker Tomas Espedal Marie Hamsun, kjent som konen til Knut Hamsun, antisemitt og en av norsk kulturhistories mest omstridte skikkelser. Det er et portrett av et menneske som fremstår både gjenkjennelig og ubegripelig.

Wonderland av Pinar Ciftci er en autobiografisk fortelling om en kvinne som erfarer at det å være norsk i hjertet av Europa ikke har samme verdi når man har kurdiske røtter. Teksten skildrer en kamp for retten til sitt eget barn, for å bli trodd, forstått og anerkjent som menneske.


I Requiem: Eternal Sleep av Ibrahim Fazlic er menneskehetens siste natt allerede i gang. Teksten utvikles som et rituale for evig hvile der døden ikke fremstilles som en katastrofe, men et fellesmenneskelig vilkår og et sted å betrakte livet fra.


Under Bergen Dramatikkfestival 2026 møter disse tekstene publikum i et bredt spekter av formater, fra urpremierer, gjestespill og stuntiscenesettelser som spilles i store og små scenerom, museer og private hjem. Felles for presentasjonene er et forsøk på å møte hvert verk på dets egne premisser, med oppmerksomhet på teksten som utgangspunkt og drivkraft. Festivalen åpner for en scenisk undersøkelse som ikke søker én form, men mange mulige svar, der tekstene prøves ut i møte med kropper, rom og tid. Parallelt står antologien som et selvstendig verk, der tekstene kan leses uten forestillingens temporale ramme, og slik fortsette å virke i leserens møte med dem.


Kanskje det er dette tekstene i denne boken kan vise oss: at å gripe ordet fortsatt er en handling med konsekvenser. Ikke fordi språket i seg selv forandrer verden, men fordi det kan forandre hvordan vi møter den. Synliggjøre, avdekke, forskyve og gjøre nye erfaringer mulige. Det ligger et uant potensial i å skrive seg inn i denne bevegelsen, at scenetekster når de leses eller fremføres kan åpne for nye måter å se verden på, om så bare for et øyeblikk. Kanskje handler det om å fortsette å gripe ordet – som om det er vår siste sjanse til å snakke.


Idun Vik

Ansvarlig redaktør og kunstnerisk leder Cornerstone

bottom of page