Fransk-kanadiske Daniel Danis har siden debuten i 1993 markert seg som en av de mest særegne stemmene i den internasjonale samtidsdramatikken. Det strømmer en magisk, naturforankret kraft gjennom tekstene hans. Den sterke forankringen til naturen reaktualiserer dem i tiden vi lever i, hvor naturen i økende grad minner oss på at vi er i dens vold. Det er mange paralleller mellom det kanadiske og det nordiske som gjør Danis særlig relevant i vår kontekst. Temperamentene er gjenkjennelige. Referansene til kanadiske urfolk gir assosiasjoner til urfolk her i Norden. Og siden den kanadiske naturen har visse likheter med den norske, er det som om stykkene hans får en interessant bismak av norsk heimstadsdiktning. For det er det naturnære Danis skildrer. Bygdefolk, på godt og vondt. Når han er på sitt beste, er det ikke bare den ytre naturen det er snakk om, men mennesker som vrangforvalter sin indre natur. Sin indre fauna.

Danis er opptatt av skjebnene som finnes i utkantsområder – både tilflyttere og innfødte. Ofte er det karakterer som forsøker å reparere en fortid, noe som er ødelagt, men så rakner det likevel på nytt, og det males opp store tragiske lerret på grensen til det apokalyptiske. Danis sine karakterer er avstengt fra fortiden, avstengt fra en urvisdom, da pakten med naturen fortsatt ble overholdt. Alt dette er glemt, men en sjamanistisk kraft har likevel klart å vikle seg inn i språket, som et forvirret minne og et subtilt håp.

Danis språk er helt særegent, og karakterene i stykkene hans lever delvis i sitt eget rom, uavhengig av plot og univers. Karakterene befinner seg på en og samme tid i et dialogisk rom (i fiksjonens tid og rom, sammen med de andre karakterene) og i et mer monologisk, reflekterende rom (sammen med publikum). Man kan si at Danis sine stykker beskjeftiger seg med selve teatersituasjonen, og at det å fortelle i seg selv er en drivende impuls i forestillingen. På den måten er han i familie med europeiske dramatikere som Roland Schimmelpfennig og Martin Crimp. Denne kompleksiteten – altså spennet mellom det poetiske, nesten metafysiske stoffet, og den mer intellektuelle metateatrale formen – gjør Daniel Danis til en dypt interessant dramatiker. Han er opptatt av spåket som scenisk handling og av språket som nøkkel til et større meningsunivers som strekker seg hinsides det personlige og relasjonelle, mot et kollektivt rom over den individuelle bevisstheten. Selv beskriver Danis at han etterstreber at tekstene hans skal bevege seg både horisontalt og vertikalt i rommet. Den horisontale bevegelsen er karakterenes bevegelse gjennom tid og rom, som vi normalt kaller handling. De vertikale bevegelsene er en konstant bølgebevegelse over og under den horisontale linjen. Vi dykker ned i den enkelte karakters kropp, historie og sinn, og vi beveger oss opp, over karakterene og det spesifikke universet i et slags overpersonlig lag av ritualer, myter og natur. Språket beveger seg fritt mellom disse nivåene, og tilskueren har når som helst tilgang til alle disse nivåene sammen med skuespilleren.

​

Daniel Danis har skrevet en rekke kritikerroste verker, hvorav tre tidligere har blitt oversatt og utgitt på norsk: I auga til Steinhundar, Oske av Stein og Seie-Seiarens song. Kun sistnevnte har fått norsk premiere, ved Det Norske Teateret i 1998. Andre verker inkluderer Celle-là, Cendres de cailloux, Les nuages de terre, Le pont de pierres et la peau d'images, Terre océane og Mille anonymes. Vi er stolte over å nå presentere Norgespremieren på Aske av Stein, i en rykende fersk oversettelse av Demian Vitanza.