Hva dro i gang denne teksten?
Utgangspunktet for denne teksten er den skeive bevegelsens tradisjon for å ta eierskap til nedsettende termer og skjellsord brukt om skeive, og snu innholdet av disse. Her er begrepet queer et godt eksempel, det var ​​den amerikanske LHBTI-aktivistgruppa Queer Nation som ble startet i New York i 1990 av HIV/AIDS-aktivister fra ACT UP, som først begynte å omtale seg selv for queer for å avvæpne homofober. I A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH tar vi i bruk termer brukt om lesbiske og skeive kvinner og plasserer disse i tekstlige og musikalske komposisjoner og sceniske situasjoner som kan gi publikum en ny opplevelse av hva disse begrepene og identitetskategoriene betyr og kommuniserer.
 
Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet? 
Som koreografer utvikler vi sceneteksten parallelt med utøvelsen av den. Vi jobber ut i fra konkrete sceniske situasjoner, og prosessen vår handler i stor grad om å plassere hvilken tekst som hører til hvilken sceniske situasjon. På papiret er teksten i større grad grafisk og vi tenker på den som poesi. I scenerommet er det opplevelsen vi gir når vi fremfører den som er i fokus. På papiret er teksten også en helhet i seg selv, mens den i scenerommet inngår som et av flere elementer i en større helhet. Når vi jobber med tekst i scenerommet settes teksten hele veien opp mot handling/bevegelse; hva skal sies og hva skal gjøres?
 
Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes dere  av eller går i forhandling med i arbeidet deres?
Vår hjemmebane er dansefeltet, og det er også andre dansekunstneres arbeid med tekst som er våre sterkeste referanser når vi jobber fram en scenetekst, både Mette Edvardsen, Jonathan Burrows, Antonia Baehr og Yvonne Rainer kan nevnes. Vi trigges også av å forholde oss til andre sjangre og kontekster, og hvordan vi kan ta i bruk deres tilhørende konvensjoner for å finne nye uttrykk for arbeidet vårt. For eksempel i vår forrige produksjon Soft Manifesto, var vi interessert i poesiopplesningen som scenisk situasjon. 
 
I forestillingsserien Butch Tribute har vi utviklet en egen referansebank bestående av skeiv teori og butch-representasjon fra litteratur, film, musikk og scenekunst. En spesifikk referanse og inspirasjonskilde for A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH er Gertrude Steins forfatterskap, og spesielt hennes bruk av repetisjon som grep for å skape abstraksjon, samtidig som hennes ordlek med lesbiske referanser er et godt eksempel på hvordan man kan jobbe abstrakt med språk uten å miste sin kroppslighet/identitet.

​

Med utgangspunkt i dansefeltets sceneteksttradisjoner tar vi i dette arbeidet også i bruk det vi kaller en butch holdning i behandlingen av tekst og bevegelse. På scenen går vi imot konvensjonen i samtidsdans om å være fleksibel, utforskende og i prosess: Vi prøver ikke å finne fram til noe, vi er allerede framme! I vårt holdningsarbeid er vi tydelige, direkte og på plass. Vi har funnet fram til en butch kropp som tar seg god tid, som er komfortabel i egen kropp og som tar avstand fra den flinke, stramme og effektive kroppen (som skapes av den disiplinerte kulturen i dansefeltet). I A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH er vi også inspirert av konsertformatet i hvordan vi koreograferer den sceniske situasjonen, og gir plass til vår egen subjektivitet på scenen.