Hva dro i gang denne teksten?
 

Veldig mange ting, jeg er ganske lett påvirkelig og forbruker av alle former for populærkultur. Opprinnelig er Birdface 65 sider lang og inneholder intervjuer med pop- og filmstjerner, filosofi, lingvistikk, popsanger oversatt i Google Translate, videoer jeg har sett på YouTube osv.... Birdface er definitivt en kleptoman tekst. Utover det har jeg vært interessert i hva som skjer når man blander tradisjoner, fenomener og språk, hvordan man kan skape uventede situasjoner og et hyperpoetisk språk som spretter i alle mulige retninger og ikke alltid ønsker å skape mening. Jeg syns jeg alt for sjeldent kjenner meg ambivalent, forvirret eller søkende i møte med teater, ofte finner jeg det for forklarende, og pedagogisk. Birdface er et forsøk på å trekke teksten ut i det absurde og uforstående, samtidig som det er en enkel kjærlighetshistorie vi har hørt hundre ganger før.
 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
 

Jeg tenker ikke så mye på det når jeg skriver, men det er klart at noe skjer når teksten møter en kropp som gjør at jeg fortsetter skrive for teaterrommet. Det er ikke alltid en god følelse, noen ganger syns jeg det er ganske kjipt, men jeg føler jeg at ser teksten min på nytt, eller ser den fra et annet sted som gir noe input i forhold til hvordan jeg vil arbeide videre eller gjøre det neste gang. Pluss at man blir konfrontert med at noen ser og tar inn teksten din, både de som arbeider med den og publikummet som ser den. Hvis jeg skal si noe helt konkret med denne teksten vil jeg si at den har en rikdom i seg som nok oppleves veldig annerledes på papir enn fra en kropp.
 

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes du av/går du i forhandling med i arbeidet ditt?

Nå har jeg sagt litt om det allerede, men som kvinnelig dramatiker har jeg ca hatt denne reisen: Sarah Kane, Cecilie Løveid, Elfriede Jelinek, Sibylle Berg, det var også viktig for meg å møte Sara Li Stensrud og Linda Gabrielsen på det tidspunktet jeg gjorde. Jeg vender alltid tilbake til Kathy Acker, Lyn Hejian, Ursula Andkjær Olsen og Friederike Mayröcker som også skrev fantastiske skuespill (noen burde sette henne opp). Jeg har alltid sett mye billedkunst, og hørte masse på Charli XCX, Celine Dion og Titanic soundtracket da jeg skrev Birdface. Jeg elsker horrorfilmer, Fredrik Floen! Miucci Prada! Vetements! og Ann Sofie Back! De siste årene har jeg dessuten brukt ca 80 prosent av tiden min med samtidsdansere som helt klart påvirket arbeidet mitt og hvordan jeg tenker kropp og tekst (takk til Marie, Alex, Solveig, Maggie, Louis og Mette!). Når det kommer til konvensjoner, tror jeg at jeg er for skitzo til å plassere meg et sted, men hvis det er en konvensjon som heter hot mess plasserer jeg meg der!