BERGENDRAMATIKKFESTIVAL

TRE SPØRSMÅL 

til Sara Li Stensrud &

Madalena Sousa

Helly-Hansen 

Aktuelle med

Blomsterstykke 
Bergen Dramatikkfestival

27. aug 2020, kl 19:00

Foto: Erika Hebbert / Markus Li Stensrud 

Hva dro i gang denne teksten?
 

Teksten ble til i en dialog, ved at Madalena skrev tekststykker som forknoppelser eller forkroppelser på et materiale Sara hadde arbeida på lenge. Teksten var opprinnelig ikke tenkt scenisk, og er skrevet uten sceneanvisninger og andre teatrale markører, som et langdikt, noe vi har valgt å beholde. Etter at vi begynte å arbeide med materialet i rommet, strøk vi også store mengder tekst for å gi plass til gester, stillhet og handlinger uten ord, elementer som leseren selv må skape i den skriftlige versjonen. Likevel har det vært viktig for oss å tenke også teksten som en slags kropp når vi har satt ordene ut på arket, og forsøke å gi denne kroppen rom til å puste og hvile litt mellom de voldsomme sorgkastene – sånn vi håper å gi leseren, og i neste instans publikum, rom til å puste og bearbeide i møte med stykket.
 

Hva er forskjellen på denne teksten på papiret og i scenerommet?
 

Når man leser teksten på papiret, er det et tydelig jeg der, og samtidig fungerer jo litteratur sånn at den mest partikulære utsigelse kan få universell appell i møte med leseren. I scenerommet er det lettere at man knytter teksten til den som utsier ordene på scena, og vi har derfor jobba mye med å åpne opp mot publikum, å skape et rom der vi arbeider med sorga sammen, mer enn en karakter som spiller ut et sorgarbeid foran publikum. Monologformen er fin her, nettopp fordi den forutsetter publikum som samtalepartner; den er grunnleggende dialogisk, på tross av sitt navn. I en monologforestilling er det så åpenbart at publikum trengs, det er jo ingen andre som hører på, og sånn blir også teksten noe man i fellesskap går i forhandling om, noe man undersøker sammen, som tilhører alle. Forestillinga blir på den måten et slags sorglaboratorium, og håpet er at alle som er til stede, på scena og i salen, opplever en støtte og trøst i hverandres nærvær, når sorga plukkes fra hverandre til rå stykker av raseri, opphisselse, ensomhet, sult. For vi er ikke bortskjemte med sosiale rom og ritualer som

hjelper oss og gjør oss litt mindre ensomme når vi plutselig står der og stirrer Døden storøyd inn i kjeften. Vi lever i en kultur som gjør sitt beste for å gjemme bort døden og privatisere sorga, sånn at vi blir dobbelt overlatt til oss sjøl når døden frarøver oss en vi elsker. Med Blomsterstykke har vi ønsket å skape en opplevelse av fellesskap midt i dette umulige: at noen er borte for bestandig. For sjøl om møtet med døden får oss til å stille spørsmål ingen levende kan svare på, er det uendelig stor forskjell på å rope sin desperasjon og avmakt inn i puta, og å rope den ut i et rom sammen med likesinnede og likeforvirrede.
 

Hvilke tradisjoner/konvensjoner/inspirasjoner påvirkes dere av/går dere i forhandling med i arbeidet deres?

Teksten henter inspirasjon fra en lang tradisjon innenfor den elegiske diktinga, en tradisjon der poeter helt tilbake til de gamle grekerne har skrevet og sunget som respons på tap og sorg. Emily Dickinsons sorgtunge blomsterdikt finner man flere spor av i teksten, likeledes forestillingen om paradiset, den vidunderlige hagen der undergangen allerede står innskrevet med store, fete bokstaver. Men mer enn noe annet er teksten inspirert av den djerve tonen i diktninga til Sapfo (630 fvt.), og ett av hennes fragmenter spesielt – et fragment som også er med i stykket, om enn i litt omskrevet form. Her, Sapfos versjon:

 

Den skjønne Adonis dør, Kythereia, hva skal vi gjøre? Riv klærne i filler, piker, slå knyttnevene i brystet.
 

Bedre (ikke)råd i møte med døden finnes ikke! Det er en helt rå klarhet i disse linjene, som på en brutalt ærlig måte formidler til oss at vi ikke må gjøre oss noen illusjoner om løsninger eller trøst når døden slår ned. Og samtidig er det nettopp trøst hun gir oss, Sapfo, når hun anerkjenner alle de rasende umulige følelsene vi har i møte med det meningsløse ved å tilby oss noen rasende meningsløse handlinger som respons.

Etter hvert som vi begynte å arbeide med teksten i rommet, har også Sapfos måte å tenke på hjulpet oss til å finne måter å nærme oss sorgarbeidet på scenisk. Måter å nærme oss teksten på som en fremmed, fryktinngytende størrelse det ene øyeblikket, et byssetrengende barn det neste. Måter å bevege kroppen på som ei omvendt plante i sollyset, eller innestengt i vann, svullen som skam, omgitt av de stirrende fiskene. Måter ansiktet henger på, som om det har begynt å mime kjolene som henger igjen i skapet – eller som om ansiktet bare ikke veit hvordan det skal oppføre seg lenger, nå som ansiktet til den det elsker er pakka inn i jord. Måter å være i sorga på, uten andre krav på oss sjøl enn å vise fram at også dette finnes. Også dette gjør vondt på tusen uoversiktlige måter. Også dette veit vi ikke hva vi skal gjøre med. Men vi gjør det likevel. Vi river klærne i filler og slår knyttnevene i brystet. Og vi gjør det i et rom sammen med andre, for på den måten er vi i hvert fall ikke helt aleine i det umulige.

Cornerstone lys blå-grønnn.png